La oss ta kostnadene ved å være i front for en helhetlig beredskap

 Vi trenger mat, som jeg startet med i forrige innlegg. 

For at vi skal få den maten vi trenger er vi avhengig av å kunne kjøpe den inn et sted, og du vet det min venn - maten lager seg ikke i butikken vi handler i.

Maten vi trenger kommer fra et sted, det stedet er i stor grad hos bonden. Personlig skulle jeg ønske vi fikk tak i mye mer av det vi trenger hos den norske bonden enn i dag, der det importeres over en lav sko fra utlandet på bekostning av en hel yrkesgruppe i vårt eget land - for en idioti!!

For -

Mens norske bønder står opp og er å se på jordet allerede klokken fire om morgenen, der man styrer med vanning for å hindre at avlinger tørker ut osv, importeres de samme grønnsakene som våre bønder produserer i stort monn fra utlandet.

Gulrøtter, poteter, brokkoli, løk, kålrabi osv. osv.

Mens bønder i Norge leverer grønnsaker i verdensklasse hva både størrelse, kvalitet og smak angår, bestemmer noen at grønnsakene skal være i den og den størrelse og ha den og den fasongen.

Noen grønnsaker blir heller ikke tatt inn for salg til deg og meg, fordi de man leverer til er bundet av avtaler som pålegger de å ta imot en viss mengde fra utlandet.

Resultatet blir ofte at norske bønder sitter igjen med ganske mye av det man har arbeidet for å få fram til deg og meg. Det som kan bli mat til dyrene ender opp med å bli kastet og / eller brent. Her snakker vi utallige kilo grønnsaker man ikke får levert, hundrede vis av kilo kjøtt og så kan vi legge til egg. 

At mat blir kastet, er i seg selv ille nok til å få vondt i magen av, når man tenker på alle som som sulter, klima og miljø og den dårlige moralen i dette.

Resultatet av denne idiotien er flere ting;

Import i stort monn fortsetter å påvirke klima og miljø i dårlig retning, fly og skip er verstinger på co2. Mennesker med dårlig økonomi og / eller sult, fortsetter med det.

Bønder blir kastet ut i usikkerhet, som påvirker den psykiske helsen - som igjen påvirker den fysiske helsen.

Her hos oss i lille Norge, har vi av verdens beste matjord- visste du det?

Se for deg et legobrett - gjør du det nå?

Se for deg at du setter inn grønne legoklosser som dekker hundre av de små knottene du har på brettet - det er all jord vi har i landet.

Se for deg at du fjerner tre klosser tilsvarende tre små knotter på brettet, og erstatter disse med tre røde ener-klosser?

Se nå for deg at du fjerner én av de røde ener-klossene og erstatter med en enkel, gul liten ener-kloss, en liten knott altså - ser du det for deg nå?

Kan du så se for deg all jorden vi har tilgjengelig - som er alle legoklossene på brettet?

Blant all jorden har du de tre små ener-klossene i rød og gul farge som er egnet for å dyrke menneskemat, av disse igjen har du den ene lille gule - som den lille flekken det faktisk dyrkes menneskemat på her i Norge.

Ca 3% av Norsk jord egner seg for å dyrke mat til oss mennesker på har jeg lest. Selv om 3% kan dyrkes menneskemat på er det kun 1% av all jord i Norge som brukes til å dyrke menneskemat.

Vi har blitt mestere på å ta av matjorda vår til andre ting, alt fra å bygge hus eller næringsbygg til å lage veier og like til for å lage parkeringsanlegg for tog.

Man skulle tro dere, at når nesten alle legoklosser på brettet er grønne og det kun er en eneste liten gul ener som står igjen som gul - som faktisk dyrkes mat på til deg og meg, ja da var det nok med å omgjøre gule klosser til grønne.

Det er ikke det skjønner du, fortsatt sitter norske politikere å omgjør gult til grønt. Ettersom det kun er én eneste gul ener igjen på brettet har man omgjort til rødt først - under dekke av at vi har disse to røde enerne det går an å dyrke mat til mennesket på. Den siste lille gule klossen maler man på - stadig males det mer grønt på den, stadig blir den mindre gul og mer grønn - sånn vil det fortsette til den er helt grønn.

Vet du hva som er like skremmende som at politikerne bare peiser på?

Det er at du og jeg, vi som trenger mat, vi lar politikerne få holde på - som om det ikke angår oss på noe måte.

Vi kan jo bare gå i butikken, der får vi fortsatt både melk og mel, kjøtt, fisk og egg.

Ja, vi gjør det - fortsatt.

Hvor lenge vil det fortsette tror du?

Hver dag legges det ned gårdsbruk i Norge, hver dag gir nye bønder opp kampen mot systemet, mot en politikk som kveler vår evne til selvforsyning - og påfører bøndene psykisk uhelse vil jeg påstå.

Jeg som forbruker ønsker meg av flere grunner mest mulig norske matvarer, hva med deg?

Når vi vet hvordan det står til rundt i verden i dag -

Usikkerhet med tanke på krigføring gjør at vi trenger å ivareta beredskapen vår, det er én ting. Matsikkerhet er en annen ting. Norsk mat er trygg mat å spise og det er høy kvalitet på norsk mat - har du feks. sett og smakt forskjellen på norske og importerte gulrøtter?

En annen ting er stadige hendelser i naturen som gjør at folk sulter, folk trenger i grunnen mer og mer av maten sin selv, det blir et moralsk spørsmål - skal vi kjøpe oss ut av alle mulige situasjoner, alle bortsett fra tilstander her hjemme som ikke prioriteres?

En tredje ting er klima og forpliktelser man har gjort seg bundet til som nasjon. Vi har forpliktet oss til FN`s bærekraftsmål og til klimaavtaler. Disse er enn så langt mer avtaler på papir, mer ideologisk tankegang og fasadespill fra Norges side.

Vi som land går i front og skal kutte i hytt og gevær på ting som er helt uforståelige, naturlige og / eller selvskadende for oss som nasjon - mens vi i (u)moralens navn kjøper klimakvoter hos de som ikke er i stand til å forurense så mye som oss - da går jo regnestykket opp, i forkastelsens navn.

Det er ganske latterlig synes jeg, at vi på den ene siden har autoriteter som pålegger kuer å ikke gjøre noe som har vært og som er en naturlig del av de - trolig også har en viktigere funksjon for de enn vi er klar over, nemlig å rape.

Mens vi på den annen side importerer mat og varer over en lav sko fra hele verden, mat og varer som ikke kommer verken med apostlenes hester eller andre hester - den fraktes til oss med fly eller store skip - som vi vet er verstingene med tanke på utslipp!!

Vel, kan noen gi meg logikken i at kuer ikke må gjøre noe så naturlig som å rape, fordi det er skadelig for miljøet - men vi skal frakte både kjøtt som vi har selv og andre varer fra de sørligste kontinentene våre?

Selvforsyning / beredskap:

Jeg ønsker meg norsk korn til å bake med, liketil ønsker jeg at brødet jeg kjøper er lagd på norsk korn. I tillegg til å være tilhenger av lokale og nasjonale varer, tenker jeg det er land som trenger melet sitt selv - og jeg er redd vi setter oss i en situasjon der vi er avhengig av feks. mel fra nasjoner vi ikke ønsker handle med - eller som vil handle med oss som verktøy i krig (eksempelvis kan man nevne Russland). Jeg ønsker meg norske meieriprodukter, norske egg og norsk kjøtt - norskt smaker godt og norskt er trygt. Jeg hater å lure på om det er norske eller svenske egg i hyllen på Rema 1000, løsningen er å handle direkte fra bonden - da vet jeg at det er norskt, trygt og godt.

Vi sitter med forskning som sier noe om bruk av antibiotika til dyr i utlandet. Man skal ikke lenger enn til våre naboland i Norden for å se at bruken av antibiotika øker, så øker det igjen stadig mer jo lengere sør på kontinentet man kommer. Det er etter hvert velkjent hva konsekvensene av uvettig bruk av antibiotika fører til.

Det koster å være kar sa alltid besta.

Det koster oss som nasjon å ta klima og miljø på alvor, det koster å stå opp mot EU som stadig vil pålegge oss nye greier, som stadig krever at vi skal ditt eller datt.

Det vil koste oss å prioritere norsk selvforsyning, norsk mat, norske bønder.

Så la oss ta den kostnaden, la oss gå fram som et eksempel der man skal gå fram som et eksempel - i viktige prioriteringer hva matsikkerhet, klima og miljø, jordvern, landbruk og folk angår.

La oss ta kostnadene ved å være i front for en helhetlig beredskap, en beredskap som prioriterer matberedskap, psykisk beredskap og samfunnsberedskap sammen.

Hver dag er det bønder som gir opp, og det legges det ned gårder i Norge

Du ser trolig i skap og kjøleskap til tider, som jeg, for å se etter hva det er du evt. trenger å handle inn av mat til husholdningen - uansett om husholdningen består av deg alene, deg og en partner eller om det er snakk om enda større familie.

Mel - hvetemel og havremel, kanskje også litt rug for å ha noe å variere på. Blir ikke verken ferske rundstykker, bakevarer eller pizzadeig uten godt mel.

Melk - Helmelk, ingenting er som helmelk i grøten og kanelboller om man skal ha noe godt til helgen. Ekstra lett melk (for oss som ikke klarer kunsten å skifte fra et etablert navn til noe annet, husker ikke hva det nye navnet er en gang...), ingen melk er god som denne å ha på havregryna om morgenen.

Fløte - Plutselig skal det bakes noe, plutselig skal man ha en kopp varm sjokolade med litt krem i, plutselig trenger man fløte til en saus eller plutselig vil man ha ferske jordbær med fløte om sommeren.

Smør - Ekte smør, om det er snakk om kanelboller, smørøye i grøten, i saus eller i kålrabistappen - ekte smør er best.

Ost - Lørdagspizza`n krever sine oster, det samme gjør brødskiva.

Brød - Noen ganger er det kjekt å bare kjøpe ferdige brød, veldig enkelt med oppskåret brød i frysa til å ta ut akkurat de skivene man trenger.

Kjøtt - Biff til middag på søndag, kyllingwrap på fredag... feks...

Fisk - Hjemmelagde fiskekaker på mandag, fiskegrateng på onsdag...

Gulrot, agurk, salat, tomater, løk, poteter...

Sånn kan man fortsette, og fortsette...

For ei drøy uke siden gjorde jeg opptak til psykt bra samtale. Denne gangen snakket jeg med Tor Jacob Solberg, leder i norsk bonde og småbrukerlag, tema for samtalen vår var bondens psykiske helse.

https://open.spotify.com/episode/25D4UZ5q0GvxmwWpyBKXL6?si=47b545e6dfe94a08

Har du tenkt på at det å være bonde kan være et ensomt yrke?

Jeg sier KAN være, fordi det ikke nødvendigvis er det. Det var en bonde som sa dette om ensomhet blant bønder til meg en gang, da hun foreslo å snakke med en bonde i podkasten. Ut fra hva jeg forstår på Tor Jacob har man funnet metoder for å ha selskap også som ensom bonde i traktoren på jordet, på gården eller hvor enn - man har hodetelefoner som kobles til mobilen, og man har kontakt med andre bønder eller venner via disse mens man jobber. Dette er ikke hele tiden, og det er ikke alle som har dette som sin greie - men det er noen. Det er også noen som trives godt alene med det man gjør, det må man ikke glemme.

Har du i det hele tatt tenkt på at det å være bonde er et yrke?

Det er faktisk ikke alle som tenker over at det å være bonde er et yrke, mange ser kanskje på det å være bonde som noe man bare gjør - på siden av noe.

Sannheten er at mens det å være bonde tidligere utelukkende var det å være bonde, har det å være bonde i dag gått mer og mer over til å være bonde med et annet yrke på siden. Når man ser bønder drive et annet yrke på siden av det å være bonde tenker mange at yrket på siden er hovednæringen, hovedoppgaven, er førstevalget til bonden - så kommer det å være bonde på si, som en hobby.

Bonden er ikke bonde på si, bonden er bonde først - alltid.

Når man først er bonde så har man tatt på seg et ansvar, en samfunnsoppgave - har du tenkt på det noen gang?

Bøndenes oppgave er å produsere mat så du og jeg kan spise oss mette.

Melk og meieriprodukter, kjøtt, egg, kornprodukter, grønnsaker, frukt, honning, salat, urter... for å nevne noe av det vi får fra bøndene.

I tillegg til mat har bøndene også andre viktige oppgaver for oss - Ull, kommer ikke av seg selv den heller.

Bonden sørger for å få sauene klippet og levert inn ulla, slik kan du og jeg strikke oss varme plagg - eller kjøpe de om vi ikke strikker selv (jeg strikker feks. ikke ulltrusa mi eller mine bh`er i ull selv, skal innrømme det...)

Du har muligens varmepumpe på veggen, som er en stabil og god varme. Her i smurfeland har vi ikke kommet til varmepumpe enda, vi fyrer foreløpig med ved.

Hvor tror du den veden vi fyrer med kommer fra? Den kommer selvfølgelig fra en bonde, da det også er bønder som driver med skogdrift og vedhogst -takk og lov, eller så hadde undertegnede faktisk fryst rævva av seg.

Dagene går -

Bonden står opp grytidlig for å se til dyr, sørge for melking og for at dyrene har det bra. Bonden er glad i dyrene sine, ellers hadde han ikke orket å holde på med de tenker jeg. Andre bønder står opp enda tidligere, for å komme seg ut på jordet der man har avlinger som trenger omsorg. Store anordninger for vanning skal på plass eller flyttes på. Atter andre bønder rigger seg på tidlig morgen for å komme inn i maskiner og på plass i skogen der man har trær som skal felles og utallige kilo ved som skal kappes til i etterkant.

Hva om bonden blir syk?

Hva om en bonde skader seg?

Hva om du eller jeg skader oss på jobb eller blir syk?

Det letteste å svare på er deg og meg - Vi tar enten egenmelding eller går til legen og ordner oss med en sykemelding dersom vi blir syk. Om vi skulle slumpe til å skade oss på jobb går vi til nærmeste leder, blir sendt til legevakt, blir fikset på og så kan legen sette inn en eller annen passende diagnose i journalen.

Bonden på sin side, jobber litt til og litt til selv om han eller hun er syk. Dette med sykemelding er ikke like enkelt for en bonde som for oss, det står ikke folk i kø for å ta over arbeidet til en bonde. Om en bonde skulle være uheldig å skade seg på jobb kan det bli rett så interessant.

Tor Jacob fortalte meg et par eksempler på skade i jobb som bonde og hvordan disse journalføres på legevakt.

Angrepet av ku - Vi vet at kuer er de dyrene i landet vårt som i gjennomsnitt tar flest menneskeliv årlig. En bonde som kom på legevakta etter at kua gjorde det den skal egentlig, den vernet seg mot noe den opplevde truende eller i alle fall ubehagelig. Bonden fikk journalført "overfall på jobb".

Tor Jacob opplevde selv å bli stanget av ei ku, en situasjon som var så alvorlig at han i ettertid er glad for at han overlevde hendelsen. Journalføring "Overfall med Stikkskader".

Alle har en psykisk helse og så kan det altså skje, også for bonden, at man blir psyk.

Disse situasjonene er særdeles vanskelig og utfordrende å stå i, spesielt fordi man ofte ikke kjenner at psykisk uhelse er på gang - før det er gått en stund. For personer som er psykisk syke ligger sykdommen på innsiden og gnager lenge, før det begynner å synes på utsiden. Det som er ekstra vanskelig i disse situasjonene er at det er snakk om ikke bare bonden, men også dyrene om man har dyrehold.

Når en person blir psykisk syk eller livshendelser blir for overveldende på en blir det ofte vanskelig å ivareta både seg selv og det rundt. Det som er rundt en blir mindre ivaretatt enn tidligere, etter hvert som psykisk uhelse utvikler seg vil det også være vanskelig å ivareta sitt fysiske seg på en tilfredsstillende måte - fordi hode og kropp henger sammen.

Vi har i dag ikke noe system som fanger opp bønder som skulle være uheldig å bli psykisk syke eller preges av livshendelser. Når det begynner å synes at en bonde sliter psykisk er det gjerne fordi det synes på ting rundt denne bonden, på dyrehold og kan hende på hvordan man ivaretar seg selv - kan hende synes ikke det siste så godt enda.

Dersom en bonde kommer i en situasjon der man sliter så med helsen at det går utover dyrene, dersom mattilsynet kobles inn og man havner på denne listen ingen bønder ønsker å havne -nei, ikke julenissens slemmeliste- Vi snakker en verre liste, listen over personer som driver kritisk dyrehold for å si det krast og kaldt, så er det i tiden vi lever i andre ting som slår inn og forverrer situasjonen ytterligere.

To enkle og sterke ord; Sosiale medier.

I tillegg til å slite med psykisk uhelse, kan hende (og i mange tilfeller) også med økonomi etter at man ikke har klart å ivareta verken seg selv eller annet over tid i mange tilfeller - skal man brått også henges ut i sosiale medier.

Tor Jacob forteller at antall selvmord blant bønder er høyere enn gjennomsnittet i Norge, noe som er forståelig ettersom forskning viser at bønder er en risikogruppe med tanke på både arbeidsbelastning, økonomisk press / gjeld, ensomhet og ikke minst tilgang til måter å ta livet sitt på.

Hver dag er det bønder som gir opp, og det legges det ned gårder i Norge.

Jeg tenker på bonden -

Ikke bare tenker jeg på bonden, jeg tenker på hvordan bonden orker å stå i det kjøret som er i landbruket.

Uforutsigbarhet på så mange områder - Vær, temperaturer, avling, økonomi, forutsetninger for overlevelse som yrke...

Fysisk og psykisk belastning - Døgnrytme, søvn eller mangel på søvn, hard fysisk jobb, hverdagslige psykiske påkjenninger de fleste av oss ikke er i nærheten av...

Konstante holdninger og meninger fra deg og meg - Om hvem man er, jobben man gjør, viktigheten eller mangel på viktighet i det man gjør, om drift, om verdi...

Tilbake til der jeg startet, at vi alle trenger mat.

Jeg skulle ønske det var mulig for meg som forbruker å dekke mer av mitt daglige behov med norske råvarer i stedet for den store importen vi har i dag.

Personlig foretrekker jeg mest mulig lokal mat, og handler lokalt rett fra gårdene det jeg kan.

Neste innlegg skal jeg dele flere tanker om maten jeg og vi putter i oss.

"det er hva du tror, saken er at det blir ille for oss om du ramler og skader deg"

 Jeg er en firkantet person, det er helt greit - jeg har lært meg til å godta at det er sånn jeg er.

For oss som ikke bare har et forhold til twistposen, men et sånt forhold at vi snakker barndomsminner med positive fortegn - på grensen til nostalgi, så kjenner vi til i alle fall de gode gamle twistene som faktisk hører til i posen.

Hvorfor dette gnålet om twist, jeg spiser for tiden ikke twist en gang? 

Fordi det er en twist i posen som er firkantet, og det er meg. Du kan lese om twistposen og koblingen mellom hvem twist vi liker best og hvem vi er som person i bloggen min om du trykker på linken nedenfor.

 https://regnbuesmurf.blogspot.com/2015/12/en-god-ting-at-det-ikke-er-sa-mange.html

Firkantet eller ikke, like så vel som jeg er firkantet er jeg også rund. Jeg snakker ikke bare rund i kantene som i innlegget over, jeg snakker at jeg er fysisk rund.

Jeg er som kallenavnet en mann hjemme hadde på ei lokal voksen jente da vi vokste opp, en liten runding.

Vet du hva?

Jeg har lært meg til å godta at også dette er hvem jeg er, jeg er liten og jeg er rund - altså er jeg en liten runding. Kan hende er dette noe som aldri vil komme til å endre seg noe særlig, ettersom at jeg har vært både liten og jeg har vært rund de siste tretti årene.

Det er noe med det nemlig, at hver gang jeg kommer i siget så pass at jeg får en viss driv på ikke bare kostholdet som faktisk er det man kan kalle et tradisjonelt kosthold, men også på den fronten som har med aktivitet å gjøre - så skjer det noe bedritent.

"Justere på maten, hva mer skal du justere?"

Dette er spørsmålet jeg ved anledninger har fått av kjerringa når jeg har vært hos fastlegen som har en greie med å si "Du må bare spise mindre kaker..."

                                                         

                                                                              Kake fra 16 år tilbake i tid, Bakt av tante Mana

Hvilke kaker spør jeg så, mens jeg ser på fastlegen min, fastlegen min som er ei enda mindre dame enn meg- fra SørAmerika et sted. Fastlegen min er ikke bare liten, hun er slank og nett som damene vi får presentert fra den kanten av verden gjerne er - om de ikke er den andre kategorien vi får presentert, små og trillrunde.

Skal ikke en runding få spise mer kake nå?

Hva med bursdager, konfirmasjoner, høytider, fester, bryllup osv - det er nok av situasjoner der man serverer kake og kaken er en viktig del av feiringen vil jeg påstå, i alle fall for meg er det det - jeg eeeeelsker kaker.

Men spiser jeg mye kaker i hverdagen min?

Jeg ser muligens ut som en kakemoms, og jeg er en kakemoms - men jeg spiser ikke mye kaker i hverdagen, kaker er til anledninger - og noen ganger til helg, som jo også kan være en anledning spør du meg.

Greien med meg er at jeg har noen gener med meg, det er nesten så man kan spørre -

"Har du sett mange samekoner over en viss alder som ikke har vært runde?"

Jeg har sett noen det skal jeg glatt erkjenne, men jeg har sett langt flere med et viss hold spesielt på utsatte områder som partiet rundt ræva og lårene, hake og ansikt, mage... Vi snakker vel hele skrotten egentlig...

Genene mine er altså av en art jeg har irritert meg over gjennom mange år, men etter hvert har kommet fram til at de er som de er.

Jeg er som jeg er, det får jeg ikke gjort stort med, genene mine får jeg ikke gjort stort med - men det jeg får gjort noe med er hvordan jeg velger å leve med disse genene mine.

                                                    

Tilbake til dette med aktivitet -

Det begynner å fungere -

Jeg får til rutinemessige turer, jeg får til å trene styrke slik fysioterapeuten har sagt osv. og jeg kjenner et "Yes, nå er du i siget"

Men, du kan bite deg i rævva på én ting -

Så snart jeg begynner både å se og kjenne at nå er jeg i bedre form, hodet har det bedre, kan hende kjennes buksene litt mer slækk ut og jeg på min måte kan si at jeg opplever litt bedre livskvalitet -

Ja, så trer det neste i denne syklusen som det har blitt til inn. Jeg pådrar meg ett eller annet som setter stopp for den gode driven jeg er inni.

For tiden er jeg litt på kontoret eller er frivillig i aktiviteter tilknyttet mental helse Moss og omegn. Jeg farter rundt og gjør opptak til podkasten og jeg står for en del av handlingen inn hjem til Smurfeland - utover det er jeg for det aller meste hjemme og pusker med ting.

Det er lite å hente - Musklene spiller ikke på lag.

Når musklene er aktive døgnet rundt som de nå har vært konstant i flere måneder, blir de også stive. Når musklene blir stive, blir de også vonde å ha med å gjøre. Når musklene blir vonde å ha med å gjøre, blir det også utfordrende ved gange og aktivitet - liketil bare å holde ting blir så utfordrende at jeg tidvis er så klumsete at jeg mister ting.

Altså -

"Du ligner mer og mer på ho mamma, når du surrer rundt sånn der"

Min svigermor hadde noe greier med føttene sine, som gjorde at balansen ikke ble den beste på jord. Jeg ser henne for meg når hun reiser seg fra stolen for så dels å vingle framover mens hun støtter seg til et bord, til pipa, til en vegg og hva enn som måtte være tilgjengelig for henne på veien. Tidvis når jeg tasser rundt i huset, eller andre steder for den del, merker jeg godt selv at jeg vingler. For en person som ikke kjenner meg eller vet hvordan kroppen min er, kan det se ut som jeg har promille og ikke bare har promille - men er ganske på en snurr. Jeg ser tidvis så godt bedugget ut når jeg legger i vei at selv om jeg ikke er en person som lett blir flau, så skal jeg hilse deg å si det at inni mellom synes jeg faktisk det kan være litt flaut når jeg brått vingler inn mot en vegg eller hylle i butikken, på besøk eller her hjemme.

Her på hjemmefronten har jeg gått til innkjøp av innesko for med det å redusere de smertene som jager gjennom føtter og legger, om det ikke fjerner symptomene helt gir det meg i alle fall store reduksjoner og skoene er blitt absolutt nødvendig å ha tilgjengelig. I tillegg har vi en del morsomme tilfeller gjennom helt vanlige dager, man kan i det minste velge å se på de som mer morsomme enn som et gnag.

Når jeg står opp om morgenen høres jeg ut som en elefant i det jeg tar i vei ned trappa, det er ingen muskler som fungerer som de skal og dermed blir det ingen myk gange ned mot første etasjen.

"Nå må du være forsiktig når du går, så du ikke ramler ned trappa og ødelegger deg helt"

Når jeg reiser meg fra lenestolen, den lenestolen som så snart en avlegger nærmer seg får høre -

"Ikke ta den stolen, du vet at det er der eadni sitter, ho trenger den..."

I det øyeblikket jeg er en tanke ustødig så kroppen gjør et litte støtteskritt ene eller andre veien så kan jeg gjerne høre følgende;

"Nå må du være forsiktig så du ikke snubler der borte og faller, du slår deg fordervet..."

I det jeg tar tak i et brett med brus eller noen handlenett, synger det gjerne fra ett eller annet sted -

"Ikke gjør det der, det er ikke bra for deg, er det ikke mye bedre at du bare går inn og hviler deg- så vet vi hvor vi har deg og du ender ikke opp med noen skader..."

Jeg har verdens snilleste kjerring, det har jeg visst fra jeg fikk ho - noe som stadig bekreftes i hennes omsorg, eller som hun selv ville sagt -

"det er hva du tror, saken er at det blir ille for oss om du ramler og skader deg" 😂😂😂

Sånn går dagene for tiden, og vet du hva?

Hele gjengen i Smurfeland både har tilpasset seg over mange år, og tilpasser seg fortsatt de endringer som måtte falle på når det kommer til hvordan kroppen min fungerer... eller enda tydeligere sagt - ikke fungerer.

Kroppen er som den er, det er lite å få gjort med hvordan den fungerer innover. Det som er mulig er å tilpasse seg gjennom å balansere aktivitet og hvile rett, dette for å legge til rette for en mest mulig optimal funksjon over tid.

Jeg forsøker hver dag å balansere aktivitetsnivået. En slik balansering er en egen kunst, og noe jeg ikke alltid er like god på å gjøre. Utfordringen er at jeg ønsker mer aktivitet enn kroppen kan klare, jeg har både blitt fortalt og tenkt selv gjennom mange år at aktivitet er viktig og det er bra for kroppen. Aktivitet er bra for kroppen, det er bare det at når det kommer til akkurat min kropp så er det også slik dessverre at noen dager - og tidvis perioder - er aktivitet ikke bra for kroppen.

Jeg jobber fortsatt iherdig med å finne ut av denne balansegangen, med å finne ut av hvilke dager det ikke er bra for kroppen, med å akseptere at det er sånn det er for min del -

Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg tenker jeg.

hvordan det kan ha gått så langt, hvordan samfunnet kan svikte disse så totalt og systematisk

 Psykisk helse er noe som alltid har opptatt meg på en eller annen måte.

Som fagperson har det alltid vært i psykisk helse og rus jeg har hatt mitt sykepleierhjerte, det har alltid vært i denne sfæren jeg har kjent at jeg har mest å bidra med, mest å gi og ikke minst at det er i denne sfæren jeg får mest igjen for jobben jeg gjør. Det er denne gruppen pasienter jeg har brent for, det er blant denne gruppen pasienter jeg har gått de ekstra skrittene, det er i jobb med disse pasientene jeg har blitt utbrent.

Privat- gjennom å vokse opp i en tilværelse fylt med angst og ren redsel, trusler og vold har jeg opplevd hva det vil si å hele tiden være i beredskap, være føre vár, være på vakt, lese rommet når man kommer inn osv. Tidlig i livet lærte jeg å ta ansvar. Ansvar for meg selv, men også ansvar for mor og ansvar for søsken - det var bare noe vi gjorde uten å tenke over det.

I går gjorde jeg en samtale til podkasten min, psykt bra samtale, med Norges mest kjente rettspsykiater Randi Rosenquist.

I mer enn femti år, lenger enn jeg har levd, har Randi jobbet med de psykeste i blant oss - de farligste vil mange kanskje også legge til. Vi gjorde samtalen på Café Cicignon i Fredrikstad, med et par øyne og ører som fulgte oss gjennom hele samtalen minus avslutningen - da vandret damen ved nabobordet sidelengs forbi oss mens hun smilte fra øre til øre og ga begge tomler opp til oss.

Randi har tidligere fått spørsmål om hun ikke blir berørt, blir litt bergtatt, når hun hører alt pasientene på sikkerhetsposten- eller fangene om man vil, har gjort.

Nei egentlig ikke har vært Randis svar på det, når man kjenner til bakgrunnen disse menneskene har så blir hun ikke bergtatt av hva de har gjort.

Når man ser på hvordan mange av disse har vokst opp, hva de har vært utsatt for -

Når man ser på hvordan mange av disse sykeste ikke har fått den hjelpen man sårt har vært i behov for -

da blir man ikke bergtatt av hva disse personene som sitter innelåst har gjort. Det man blir bergtatt av er hvordan det kan ha gått så langt, hvordan samfunnet kan svikte disse så totalt og systematisk - det både overrasker og provoserer.

Denne samtalen med damen som nå er i ferd med å bikke 75 år, så full av engasjement, brennende, tydelig og direkte i praten.

Jeg forstod raskt at når damen på 75 år før opptak sa at det fungerer veldig greit for henne, trykk på en knapp så snakker hun i vei - da mente hun det.

Randi brukte ordene "det er denne gruppen mennesker jeg har et stort hjerte for", og det er det absolutt ingen tvil om.

Psykisk syke mennesker har over lang tid vært en gruppe mennesker vi som samfunn ikke har ville ha spesielt snakk om. For lang tid siden stuet man psykisk syke mennesker inn på institusjoner, sånn var det faktisk for kronisk psyke mennesker da Randi startet i sin første jobb som vikarlege i 1973. Etter hvert har man funnet ut at man skal bygge ned sengeplasser i psykisk helse, vi har nå de siste 30-35 årene fjernet to tredeler av alle sengeplasser til psykisk syke mennesker. Vi har beveget oss over i en poliklinisk verden og vi trør stadig lenger inn i denne verdenen.

Jeg er opptatt av forebygging.

I all hovedsak tenker man at forebygging handler om å forhindre at noe skal skje, men forebygging handler også om å unngå forverring av en situasjon som ikke kan bli bedre. Innenfor psykisk helse og rus behandling må man stadig, tenker jeg, se på forebygging minst like mye som å unngå forverring eller å holde noe stabilt, som å forhindre sykdom.

Randi trekker det litt lenger, er begrepet forebygging i det hele tatt rett begrep å bruke - eller er det misvisende? For hva snakker man egentlig om, er det ikke tilretteleggende tiltak - altså behandling - som gjør hverdagen mulig å leve for de som er psyke?

Uansett hva man kaller det tenker jeg, det er slik at så lenge styrende myndigheter ikke legger mer til rette enn at det er først når sykdomstilstand og symptomtrykket har nådd et visst punkt man er pliktet til å sette inn tiltak/ behandling - så skjer det lite før man når det symptomtrykket dessverre.

Sagt på en annen måte, så lenge det ikke er krav til at man skal bistå med tilretteleggende tiltak for at psykisk syke personer skal kunne leve mest mulig normalt, leve best mulig i og med seg selv - så prioriteres tilretteleggende tiltak bort, ofte i påvente av at man blir så dårlig at man må inn med langt kraftigere tiltak.

Med en slik praksis får vi dessverre veldig syke pasienter, ofte så syke at man havner på en eller annen form for tvangsvedtak. Så snart det er en åpning for det vil man overlates til seg selv igjen.

Jeg tenker -

Synes vi det er rart at vi har så mange mennesker som enten blir til en fare for andre eller for seg selv?

Og for å se det fra andre kanten, hadde vi sett stor forskjell i antall mennesker som er til fare for seg selv eller andre - dersom vi på en omsorgsfull og skånsom måte hadde fulgt opp disse på langt tidligere tidspunkt gjennom tilretteleggende tiltak?

Har ikke tenkt å svare på det, men finner det interessant nok til å la det henge litt i luften.

Episoden jeg gjorde med Randi Rosenquist i går var episode nummer 69, og jeg må si -

Reisen min med podkasten psykt bra samtale har vært, og er, kjempespennende. Det er så mange spennende gjester jeg har snakket med, spennende tema, spennende veier samtalene har gått.

Samtalen med Randi i går skiller seg ut på den måten at den treffer blink når det kommer til det å snakke om psykisk helse, skikkelig spot on med tanke på samfunnet vårt og hvordan vi er rigget til å ta vare på eller til å ikke klare å ta vare på psykisk syke mennesker - spesielt det sykeste i blant oss.

For meg personlig var samtalen i går spesiell å gjøre.

Jeg brenner for psykisk helse, det er det trolig ikke noe tvil om hos de som kjenner meg. Jeg engasjerer meg så det tidvis gjør vondt i kroppens celler, men også så jeg kan kjenne glede og takknemlighet i alle kroppens celler.

Det å gå inn i tematikken rundt psykisk helse på den måten vi gjorde i går er kjempespennende.

Det er provoserende når man rører bort i ting som ikke henger på grep, når man ser den fraskrivelsen av ansvar vi ser hos de som skulle prioritert psykisk helse bedre økonomisk.

Det er sårt når man tenker over hvor mange mennesker det er snakk om som lever med et enormt lidelsestrykk enten som pasient eller pårørende.

Randi Rosenquist er ei dame som hele sitt liv har engasjert seg for psykisk syke mennesker, og aller aller mest de sykeste og farligste av disse. Jeg må si jeg er veldig glad for at vi har hatt, og for så vidt enda har, ei dame som Randi. Vi som samfunn skal være glad og takknemlig for det engasjementet Randi har vist for psykisk helse, for psykisk syke og for samfunnet de rundt femti årene hun har engasjert seg.

Nå farer Randi rundt og gjør foredrag der hun snakker om de sykeste i blant oss, som i går da jeg møtte henne - rett ut fra foredrag for en masse av Fredrikstads pensjonister.

Vi trenger flere Randi Rosenquister som ikke er redd for å snakke opp for de sykeste psykisk syke, men jeg er redd for at når stemmen hennes etter hvert er borte fra offentligheten - så vil det være noe som merkes rundt oss, og aller mest blant de som trenger det mest - de sykeste og de rundt dem.

https://open.spotify.com/episode/7jjZTjNoOAqBq9nwkGjWFL?si=8021ddd742d64bee

Jeg er kjent for å være en person med talens nådegave, jeg snakker der jeg kan snakke

I sommer som var rundet jeg femti år, og nå skal du høre - noe du kan hende ikke helt ser for deg..

Jeg er kjent for å være en person med talens nådegave, jeg snakker der jeg kan snakke. Der jeg ikke kan snakke har jeg lært meg å tie stille, selv om jeg i utgangspunktet heller ikke har noe problem med å snakke også i disse situasjoner.

Jeg er en person som snakker i forsamlinger - det være seg politiske, organisatoriske, jobbrelaterte, på fester - som fødselsdager, bryllup, konfirmasjoner... og i begravelser...

                                                                                                                      

Jeg er en sosial person -

Å ha folk rundt meg, se folk, høre folk, snakke med folk, menge meg med folk, være høflig, gjøre de rette tingene, si de rette tingene - og si mye annet også selvfølgelig...

Det gjør meg absolutt ingenting verken å henge med folk eller å snakke, tvert i mot - det faller seg helt naturlig for meg.

Men -

I forbindelse med at jeg skulle passere femti år tassende rundt på denne kloden, tok mine to gode venninner kontakt med kjerringa mi.

La oss bare kalle de for Solan og Belle;

Den ene av de er frempå, uredd, direkte, sosial på en måte som ofte tar rommet, gal på en absolutt god måte...og får ting til å skje. Den andre er forsiktig, tilbakeholden og likevel frampå, skånsom og likevel uten filter, engstelig og likevel modig, en enslig rytter og likevel sosial og frimodig i sine grupper.

Jeg?

Jo, nå kommer det du trolig ikke helt ser for deg -

Jeg er Ludvig`en i blant oss. Jeg er redd for alt, skeptisk til alt, bekymrer meg for alt osv. Alt jeg er og alt jeg foretar meg avhenger av kontroll og skjer med en viss skepsis og engstelse. Jeg vil påstå at jeg likevel er modig og ikke lar meg stoppe av det redde vesenet jeg er.

Så tilbake til disse to hertingene og deres henvendelse til kjerringa-

Mens kjerringa mi over lang tid gikk og spurte hva jeg ønsket meg til dagen, hva jeg ville gjøre osv, spurte om igjen og spurte enda flere ganger for liksom å forsikre seg om at jeg var sikker på hva jeg ville - tok mine to gode venninner Solan og Belle på sin side kontakt med kjerringa mi -  noe hun fortalte meg på et høvelig tidspunkt etter selve dagen jeg fylte femti.

Samtalen mellom Solan og kjerringa mi foregikk cirka slik;

"Hva er planen for dagen, hva skjer?"

"Ikke noe spesielt, vi skal bare ut å spise vi fire" (flokken min).

"Hvor skal dere spise, hva om vi kommer dit som en overraskelse?"

Her forstås, her forteller kjerringa mi at hun har tatt seg en tenkepause - kall det gjerne kunstpause...

"Mmh, nei - jeg tror ikke det er en god idé"

"Det hadde vært gøy, om vi dukket opp der og var sammen med dere..."

"Nei, jeg tror ikke det. Jeg har flere ganger spurt hva hun vil. Om dere kjenner Roshild tror jeg dere vet at dette ikke er noe lurt. I alle fall vil det ikke være kjekt å være meg i etterkant"

"Kanskje ikke så lurt..."

"Nei. Jeg tror dere skal ta kontakt med henne, si dere vil gjøre noe sammen og avtale noe direkte med henne - det vil hun sikkert være med på, men ikke overrask henne slik som dette"

Helgen som var reiste jeg til Drammen der jeg møtte Solan og Belle - et par av mine nære venner over så lang tid at man nå snakker om flere tiår.

Jentene tok kontakt med meg slik de var anbefalt, gratulerte med dagen og fikk med Solands tydelige stemme formidlet at denne dagen hadde de lyst å markere på en eller annen måte, så om det kunne passe med afternoon tea på et sted de kjenner til i Drammen. Jentenes femtiårs presang til meg ble gjennomført fredag i helgen som var og ble til en hyggelig helaften på byen rett og slett.

Jeg tok inn fra Moss for overnatting hos Solan som jeg vil anta er hjernen bak denne sammenkomsten, i alle fall den som er gal nok til å forsøke å kræsje min rolige og planlagte flokk-middag. Belle på sin side kom inn med toget for anledningen.

Da vi kom til restauranten hadde Belle allerede ankommet og satt med nesa et godt stykke ned i et glass rosévin. Rosé eller ikke - denne ble pauset nok til å gjennomføre den obligatoriske, hyggelige og gode velkomsten når vi ses - da klemmes det nemlig både varmt og lenge og på kryss og tvers.

Og apropos klemming -

Bare et par dager i forveien snakket jeg med Solan på telefonen. I løpet av telefonsamtalen kommenterte jeg på at jeg liker klemmer for all del, jeg er en klemmer - men jeg er selektiv i hvem jeg klemmer på, da jeg også er en person som ikke liker at folk klenger og klemmer på meg.

"What?? -

Jeg tror jeg har klemmet ganske mye på deg opp gjennom årene Roshild, og jeg har da vel aldri verken tenkt meg om eller spurt om det er greit..."

Jeg begynte å le... Solan er en person som legger hånden på folk, vennlige stryk, vennlige og omsorgsfulle klapp på skulderen, klemmer osv. Hun har et kroppsspråk som er veldig både tydelig og utbredt, på en god måte.

"Men kjære deg, den klemmingen din gjør da vel ingenting - Jeg kan ikke en gang huske om du har eller ikke har klemmet - da kan det ikke gjøre annet enn hva som er godt i alle fall"

Vi valgte å legge min manglende hukommelse hva klemming angår inn i kvoten for at det da må være en naturlig og varm del av vår relasjon som jeg ikke en gang tenker over.

Tilbake til restauranten, det er nemlig her den skjer, magien for dette treffet...

Når jeg nå deler opplevelsen fra kvelden så husk at dette er skrevet med godt hjerte, med kjærlighet mellom tre gode venner og med tanke om at vi kan by litt på oss selv... og by på hverandre, som jo er det jeg gjør nå...

 Belle satt ved bordet da vi kom, hun er den av oss jeg vil beskrive som den staselige - alltid staselig fra topp til bunn faktisk. Ikke bare en ytre stas heller, neeeeeida. Belle bærer det staselige med stas hadde jeg nær sagt, og hun er staselig hele veien - også på det indre. Politisk korrekt i praten, dannet og vel formet hva angår hvordan man skal te seg ute blant folk - en skikkelig Belle.

Vi hadde bestilt bord til tre stykker og var plassert midt i lokalet ved et høvelig mellomstort (eller lite) bord der tre stoler var plassert med tilmålt avstand til hverandre rundt bordet. Når lokalet etter hvert var stappet fullt av mennesker og Jazzen ble høy nok (var levende Jazz musikk i lokalet må vite), fulgte Solan og jeg opp med å tilpasse (les: heve) volumet når vi snakket - for mens vi tilpasser oss lydnivået rundt oss med å heve stemmen ekstra for å bli hørt, mønstret Belle stadig opp sittende på huk mellom oss for å snakke så vi kunne høre og uten at resten av lokalet nødvendigvis skulle høre - interessant og ikke minst er det muligens en mer høflig vending for meg som ikke har dette inn under huden.

Ingen av oss er spesielt ofte på byen, ingen av oss er spesielt ofte nede i verken et glass med rosé, annen vin eller annen alkoholholdig drikke for den del...  Så, når vi bestemmer oss for at vi skal ta oss en kveld der vi koser oss sammen, så kan det jo hende at minst én av oss blir bedugget relativt raskt...

Om man tenker på diverse kombinasjoner som jobb,  være sliten, ikke spist (i alle fall ikke mye), generell helse osv - sammen med alkohol, så kan man bli raskere bedugget ved noen tilfeller. Belle var ikke halvveis nede i sitt ene glass med rosé da vi kom, men det var synlig for et ikke så veldig trent øye at nå biter det relativt raskt der den kvelden - for å si det sånn...

Når jeg ser det, hos henne, blir jeg litt glad inni meg - faktisk.

Jeg blir så glad inni meg når jeg ser Belle senke skuldrene sine på denne måten, ser henne slappe av og kose seg - at jeg blir seriøst litt tent gira på å fyre enda mer, få henne enda mer avslappet eller væn som min svigerfar ville sagt (Roshild, skal du ikke ha dæ et glass vin - du blir så væn..?).

Så, da Belle - som den dannede og politisk korrekte personen hun er, spurte om hva vi skal starte med slags drikke - "Skal vi ta noe bobler eller skal vi ta en vinpakke?" så bare kjente jeg at nå kjører vi på med bobler... og det gjorde vi. Et glass sånn eller så? Å nei, vi kjører flaske - la oss peise på med ei flaske på deling, la oss nyte litt mer enn dette glasset og la meg nyte å se Belle senke garden litt mer og Solan bli enda galere...

Du vet det, du som leser -

Ingen av oss var full denne kvelden, så pass kan vi styre oss. Men vi hadde det veldig gøy og Belle fikk så lave skuldre etter hvert at det kunne gjort seg med skulderputer.

Når man får lave skuldre får det noen ringvirkninger. Man koser seg mer, snakker mer, ler mer, tuller mer osv. Når man snakker mer etter å ha fått lave skuldre blir det filteret man har mer stormasket, eller enda mer stormasket i de tilfeller det allerede er litt stormasket - og da får de rundt høre mer også...

Så, vi fikk høre en del denne kvelden. Faktisk fikk vi høre så mye at Ludvig ved et par, tre anledninger satte hendene forran ørene -

"Nei, du kan ikke si mer nå - det er bra, jeg kan faktisk ikke høre på dette..."

Så visste vi alle tre at det var absolutt ikke noe krise ved hva som ble sagt, men mens de to andre ved bordet ble stadig mer blush`ete i ansitet av bobler og drinker, ble jeg blush`ete i ansiktet av praten. Virkelig blush fikk jeg kastet på meg da Belle på et tidspunkt gjorde et forsøk på å snappe opp hånden min - for å kjenne på BH`en hennes...

"Nei, nei - nå er det bra, jeg kjenner ikke på noe BH hos deg..."

"Men, det er bare BH`en Roshild, du skal da ikke kjenne på noe mer"

"Vel, BH eller annet - jeg skal ikke kjenne på noe fram i der - det kjenner jeg..."

Belle altså, hun har så mye for seg til tider. Det hun på sin side absolutt ikke har over seg er evnen til bevisst å tenke ille, eller til bevisst å være slem. Belle er snill tvers gjennom, god og søt - rett og slett.

Så hadde vi Solan - Mens jeg hadde gått fra brillene mine hjemme hos henne, hadde hun sine briller på hodet. Nå var det ikke mye jeg trengte briller til egentlig, jeg kunne jo ta bilde av menyen for så å forstørre opp til et nivå jeg kunne lese. Dessuten var alt bestilt på forhånd, så det var kun for å ha kontroll på hva som kom og hva man hadde på bordet.

"Jeg ser ikke en dritt av dette, du på din side har i det minste med deg brillene"

"Å ja, men disse skal da ikke brukes..."

"Ikke brukes?"

"Nei. Disse skal sitte på hodet så jeg kan følge med på hva som skjer rundt meg i rommet, utover det skal de fungere som en hårbøyle - de holder håret mitt fint på plass bak ørene..."

Vi lo så jeg trodde jeg skulle pisse på meg, og tydeligvis er det ikke bare jeg som høres. Solan var på hjemlige trakter, og by aldri så mye - i det hun begynte å le var det en sjel som snudde seg fra bordet bortenfor vårt og hilste på henne, hun var gjenkjent på latteren... og vi lo bare enda mer.

Lokalet var stappet til randen med mennesker, små bord, store bord, runde bord, bord for to, bord for tre, bord for fire, bord for ti og bord for seks...

Skviset inn med et bord for ti på den ene siden og et bord for seks på den andre, for ikke å snakke om vårt bord for tre i front og en vegg bak seg - sto et lite bord for to. Ved dette lille bordet satt det et par, mannen satt med ryggen mot meg og damen satt med ansiktet mot meg.

Paret var rundt 70 år gammel, muligens litt eldre, og jeg tenkte - i alle fall i starten mens jeg enda orket å tenke slike tanker - stakkars folk, snakk om rævva plassering. Det gamle paret kunne gjerne prate, men samme kunne det egentlig være med praten ettersom det var umulig å høre hva som ble sagt. På et tidspunkt bøyde Belle seg mot meg og kommenterte om jeg kunne se ansiktsuttrykket på den damen, hun så ikke videre fornøyd ut der hun satt syntes hun.

Gjett om jeg hadde sett det du, jeg satt med fronten min rett mot damen som satt kan hende fire meter fra meg, perfekt avstand for å se ansiktsuttrykk på folk når man er langsynt som meg. Damen så ut som hun hadde solgt smør uten å få betaling, det var min kommentar til Belle, som bøyde seg så nærme øret mitt at jeg var redd hun ville krype inn i øret "Ja, men damen vet også at det er fredda`n i dag Roshild..."

Altså -

Husker du det jeg sa noe om litt lenger opp, hvordan det blir med filter og stormaskede filter, når man først får lave skuldre og deretter begynner å snakke mye mer..?? Belle, verdens snilleste og godeste person, den personen på jord som det ikke bord noe ondt i, hun har i utgangspunktet store masker i filteret sitt med tanke på hva man kan snakke om... Du vet det, når man kommer litt ned i boblene og i tillegg med påfølgende drink - da blir det så lave skuldre at snakker vi fort snakker masker så store i filteret at man nesten kan bruke det som fiskegarn...

Med stadig mer lekk filter og lave skuldre -

Dette ble en veldig fin kveld, vi hadde det veldig koselig - Om du ikke har prøvd afternoon tea før så er det noe å anbefale, en gøy ting å ha prøvd tenker jeg - artig oppsett / annerledes, godt og innbydende. En liten stund i starten var vi litt lur på om vi ville ende opp i ei sjappe med hamburgere etter å ha forlatt dette fine stedet, etter hvert forstod vi at vi kom til å bli mer enn mett og fornøyd med denne varianten av et måltid.

Vi var absolutt ikke klar til å bryte opp etter at maten var spist og det var ryddet opp på bordet vårt, da var vi klar for en drink - og nå forstås, nå ble det litt variasjoner rundt bordet. 

For, mens Belle etter en rask titt på drinkmenyen fant sin drink - en drink som passet inn i et fint glass, satt Solan på sin side og funderte på Espresso Martini. Det skal sies, espresso martini er noe man ofte hører om og ofte ser komme på bordet i diverse sammenhenger på den store skjermen kalt TV - og kanskje noe som framstår så betagende at man rett og slett bare må prøve den. Det Solan ikke tenkte på er at hun på ingen måte liker smaken av kaffe, og da er det jo en interessant vending at man velger å gå for en espresso martini. Jeg har vokst meg til å bli glad i kaffe, fortrinnsvis varm - men også kald dersom man snakker en god iskaffe.

                                                                                                               

Nå ble det slik at jeg smakte på denne drinken til Solan og jeg må si - en drink med mer smak av kaffe enn denne skal man lete lenge etter, ikke en gang kaffen jeg koker smaker mer kaffe enn denne drinken gjorde. I tillegg er denne typen drinker kalde, og er det noe på jord som er stygt på smak så er det fire ting; Lapsang te, hvitløk renselseskur, saltvann og kald svart kaffe. Nå var jo denne drinken spicet opp med nettopp det som gjør den til en drink - med martini, men ettersom jeg ikke kjente noe annet enn kald kaffe i det jeg smakte må det da være skammelig lite martini og mye kaffe i den drinken.

 Terningkast; Finnes ikke en terning som viser hvor stygg denne var på smak.

Det ansiktsuttrykket, eller de ansiktsuttrykkene, som kom fra den kanten for hver lille sup, bragte fram så mange og store smil og latter at det uten tvil er med og forlenger livet - i alle fall om man tror på ordtaket en god latter osv. Takke meg til irish coffee sier jeg, blir aldri feil. Deilig, varm, lun og med en balansert smak av kaffe og wisky - jeg nøt min irish, kanskje enda mer når jeg så bort på Solan med sine grimaser.

Å møtes med disse venninnene mine er noe jeg ikke gjør så veldig ofte, men når vi møtes har vi det alltid veldig hyggelig - ikke uten grunn kaller vi møtene våre for vitaminbooster. Vi snakker om alt fra de løseste og mest uformelle greiene, til mer seriøse greier. Vi snakker følelser og vi snakker helse, som er vanskelig å komme unna med tre sykepleiere samlet rundt samme bord.

Det beste er likevel bare å være sammen. Snakke, le masse, diskutere ting, spise mat sammen og for all del - dele litt drikke sammen, noen ganger også ganske godt med drikke.

Har du tenkt over det noen gang, hvor godt det er å ha noen personer i livet sitt man kan bare være sammen med?

Det er den beste delen med Solan, Belle og meg - vi bare er sammen, vi slapper av, skrur av filterne og slipper oss løs innenfor sunnhetens rammer. I luften rundt oss er man direkte, man er åpne og man er ærlige - og man vet at what happens in Vegas, stays in Vegas.

De trygge og gode rammene som relasjonen oss i mellom har dannet over mange år, gjør at vår tid er et fristed. Ikke nødvendigvis et fristed hjemmefra, det har i alle fall ikke jeg behov for, men et fristed fra alt det som svirer rundt oss. Krav, forventninger, ytringer, holdninger, meninger, blikk, antakelser osv - Tiden vi har sammen er ei tid der vi bare er akkurat de vi er. Joggebukse, pysjbukse, hettegensere, sminkefri, en kopp te (Jeg er glad i kaffe og drikker det i hverdagen, men jeg er mer en tedrikker og det kommer fram når vi er sammen).

Når vi er sammen på helgebasis bare vi tre skal vi også lage mat sammen, eller det vil si Solan og Belle tar styringen på dette mens Ludvig trekker seg tilbake og venter - også her det som faller seg både naturlig, ettersom jeg har noen greier med meg som kompliserer ting er det like greit å holde avstand.

Jeg blir litt sånn kæll akkurat på dette området - la tøtten styre på kjøkkenet tenker jeg, best jeg holder meg her i sofakroken...

Uansett -

Klart vi bruker og svir av en del energi på slike møter, i alle fall jeg - men jeg får også en viktig innsprøyting av vitaminer for psyken min, og det gjør at jeg på tross av å gru-glede meg til hver gang vi skal møtes, ender opp med å kose meg masse sammen med jentene og drar hjem veldig fornøyd.

Fornøyd var jeg også denne gangen, og kjenner at jeg allerede gleder meg til neste gang :-)

Unnskyld meg, allerede, for det jeg nå har tenkt til å skrive -

 Ny melding fra NAV i innboksen, logg inn på dine sider for å lese...

Om jeg går til fysioterapi?

Nå er det nemlig ønskelig med en uttalelse fra fysioterapeut. Det hadde vært interessant å vite hva en fysioterapeut har å si i forhold til meg og min situasjon, det er derfor ønskelig at jeg oppgir navn og kontakt informasjon til fysioterapeuten min om jeg har en.

Påan igjen, hvor mange uttalelser, erklæringer, spesialister osv. trenger man?

Jeg har allerede gitt de informasjon om at man har gjort en vurdering fra tverrfaglig team ved Vikersund bad - altså et team bestående av lege, spesialfysioterapeuter, sosionom, ergoterapeut og hva det ikke måtte være for noe alt der borte... men er det nok, nei - ikke når NAV sine leger sier at...

Unnskyld meg, allerede, for det jeg nå har tenkt til å skrive -

NAV sine leger, jeg vil spy av NAV sine leger!!!

Snart to og et halvt år er gått, siden jeg sa til den saksbehandleren jeg da hadde på NAV at det er greit, nå er jeg klar til å søke om ufør. Dette var etter at hun ved flere anledninger hadde nevnt for meg om jeg ikke snart ville vurdere å søke i alle fall delvis ufør.

Snart to og et halvt år er gått siden den samme saksbehandleren jeg da hadde svarte meg at det er bra Roshild, men du vet det at vi kan ikke bare søke ufør - du må gjennom utprøvning først.

Den samme saksbehandleren sa til meg rundt samme tid at vi skal få gjort ditt og datt og trolig ville vi kunne begynne å samle sammen diverse dokumenter rundt september samme år - altså for drøyt to år siden.

Så forsvant ho fra jobben, og jeg fikk en ny...

Nå er det gått drøyt to år siden man liksom skulle begynne å samle sammen nødvendige legeerklæringer, epikriser osv. To år, to årsskifter og utallige meldinger fra NAV i innboksen, krav om nye legeerklæringer, utprøvninger osv.

To år siden den neste saksbehandleren, nok en gang, sa til meg at du blir nødt til å gjøre en arbeidsutprøvning...

Så forsvant ho fra jobben, og jeg fikk en ny... igjen...

Fortsatt skjer det ikke noe, ikke en gang den fordømte arbeidsutprøvningen som man gnager om at jeg må gjennom -

Nåværende saksbehandler, velger å omtale henne på denne måten fordi jeg ikke vet hvor lenge hun blir værende før det er en ny... igjen... sa følgende til meg;

"du trenger ikke møte opp til denne utprøvningen Roshild, om du ikke klarer det. Det viktigste her er at systemet krever at du skal gjennom det, så da må vi bare få dokumentert at du har vært gjennom det men ikke har helse til / har klart å møte opp..."

Les uttalelsen over, smak på den - synes du det framstår spesielt smart, spesielt hensiktsmessig?

Hvorfor skal man dras gjennom en arbeidsutprøvning dersom det allerede før start er en felles forståelse for at man ikke har forutsetninger for å gjøre denne?

Hvorfor skal man bruke felleskapets, dine og mine, økonomiske og tidsmessige ressurser på personer til denne aktiviteten - når man før start vet at det ikke er hensiktsmessig??

Det man legger til grunn er at det er et opplegg å følge, det er en rapport som skal skrives - denne rapporten kan man ikke skrive før man har vært gjennom hele runden.

Det er jo ikke rart at man blir oppgitt av dette systemet som kalles NAV, systemet som ble til for å gjøre det enklere både for de som jobber i NAV og for oss som trenger NAV... det framstår jo helt uforståelig og feilkjørt.

Hva med å bruke disse arbeidsutprøvningene på personer med lettere psykisk uhelse, som står i fare for å bli gående hjemme / isolere seg?

Hva med å bruke disse arbeidsutprøvningene på personer som har kroniske, men stabile, tilstander der det er hensiktsmessig å finne ut av hvor mye restarbeidsevne har man tilbake?

Hva med å bruke disse arbeidsutprøvningene på personer som er utslitt i jobben sin, trenger endring og dermed kan finne hensikt i å teste ut forskjellige muligheter?

Hva med å se over teori og praksis, for så å definere ut, typefisere om man vil, tilfeller man ikke trenger å bruke tid på slike uprøvninger?

Hva med et skjema der ett alternativ til arbeidsutprøvning er en liten boks for avkryssing der det står "ikke aktuelt"?

Om man ikke gjør det i hensyn til oss som tilhører disse tilfellene (unnskyld igjen for det jeg nå skal skrive), ettersom det er opplagt at det ikke er spesielt omtanke eller forståelse for verken hvem vi er eller hva vi sliter med, så gjør det i det minste av hensyn til egne ansatte som skal saksbehandle alle disse tilfellene og fellesskapets ressurser - økonomien, som vi vet er det man tar hensyn til om noe.

Ny status, eller fortsatt egentlig - men med en ny greie lagt til grunn;

Jeg trør fortsatt hjemme i påvente av at det skal skje noe faktisk utvikling i saken min. Jeg venter på at fysioterapeuten skal få gjort sin erklæring, venter på ny beskjed fra NAV om en eller annen happening i saken, om ikke annet å få lagt i fang hvor denne arbeidsutprøvningen skal foregå og når tid, så den kommer i gang og ikke minst - kommer ut av verden slik at man kan gå videre.

Bare tanken på å få til en familietur var nok til å dra den allerede slitne skrotten min med ut denne vakre søndagen.

Tilbake til sommerferien-

Kort tid før skolene startet opp igjen, fant kjerringa en flott tur på andre siden av fjorden som visst nok skulle være veldig populær - og det med god grunn ble det sagt.

Det som begynte med "Vil du være med på turen Roshild?"

ble raskt til "Kan du ikke være med på denne turen, det er en flott tur, vi får med begge barna og da hadde det vært kjekt om vi kom oss i vei alle sammen?"

Bare tanken på å  få til en familietur var nok til å dra den allerede slitne skrotten min med ut denne vakre søndagen.

Vi pakket og ordnet, kom oss på ferga over fjorden, passerte det ene flotte stedet for og det andre etter på veien mens kjerringa og guttungen stadig kommenterte hvor kjekt det hadde vært å kjøre motorsykkel på disse veiene - inntil vi var framme ved fotturens startpunkt.

Turmålet i det fjerne...

Noe av det siste jeg hørte før eldste avleggeren forsvant framfor oss var den andre mora si "Dette skal være en veldig godt merket sti, bare følg den blå merkingen så kommer du til toppen. Om det er noe du lurer på ringer du bare meg..."

Vi andre startet på vandringen som ganske umiddelbart gikk over i en stigning så forsiktig at man nesten ikke kunne se at det tok kurs oppover, men så skulle det ikke ta mange meterne inn i buskaset før den veldig forsiktige stigningen ble mer tydelig. Etter å ha vandret kun ti minutter kom første opplagte stigning, en stigning som gikk på steingrunn og stigninger som skulle vare og vare... meter, titallsmeter, hundretallsmeter og kilometer... fordelt på forskjellig grunn og grader...

Jeg tok meg opp i steinura, mens jeg kunne se både kjerringa og jentungen stadig bli mindre synlig langt framfor meg, før de i likhet med guttungen etter hvert ikke var å se lenger. Jeg slet skikkelig med beina og med mangel på energi / krefter, og spurte meg selv om hvordan jeg skulle klare å gjøre denne turen helt til toppen og ned igjen. Svaret på undringen min var at det ikke var så mye annet å gjøre enn å ta steg for steg, meter for meter og ikke minst - bruke tid opp gjennom steinura. Allerede i denne første bakken grein jeg, fordi det gjorde så vondt i legger og kropp.

Underveis i den første lange og steinete bakken, kunne jeg brått høre det ble pratet bak meg et sted. Når jeg så meg tilbake skulle jeg få meg en liten overraskelse, det kom nemlig fire unge menn opp gjennom bakken bak meg - ivrige, energiske og man kunne raskt slå fast at de var høvelig uvitende om hva slags tur de hadde begitt seg ut på. De to første kom sammen forbi meg, der jeg hadde tatt oppstilling i kanten av ura - Iført olabukser, t-shirts, joggesko og bærende på hver sin halvannen liters flaske med farris og cola. Tredje mann kom iført olabukse også han, en slags kneppeskjorte og av alle mulige ting så hadde han en form for slippers på føttene - også denne karen bar på ei halvannen liters brusflaske. Jeg stavret meg videre opp i ura mens jeg holdt øye med fjerde mann bak meg, som stadig krøp nærmere - eller krøp og krøp, han krøp ikke - men det va jammen ikke langt unna, om enn han stabbet seg opp noe raskere enn meg som stadig måtte få igjen musklene i beina mine. Når karen endelig passerte meg var jeg kun noen meter fra toppen av bakken, bak meg kunne jeg spore at det kom enda en person - denne gang et kvinnemenneske og her var det ikke snakk om noe krypefart, hun mer eller mindre løp opp bakken.

Jeg tok meg til toppen av bakken for å finne at hele kvartetten med unge menn sto samlet i partiet der bakken flatet ut, pustende og pesende mens den ene karen tok til å snakke -

"Excuse me, do you know how fare more it is to the top and the view?"

Vel tenkte jeg, ikke har jeg vært her før og har dermed ingen anelse om hva som er igjen.

"Is it over, the worst part of the hike?"

Vel tenkte jeg videre, relativt kort tur og ganske mange høydemeter - det jeg har lest er at hele turen er mer eller mindre oppover fra begynnelse til toppen...

"Well, I do not know actually, but I am sure that we do have more climbing to do..."

Mens jeg sto der og gjorde et forsøk på å tenke på engelsk, kunne jeg brått høre damen som kom løpende bak oss opp bakken ta til å snakke med guttaboys fra hvor enn de var fra.

Hun fortalte de veldig greit om at de var over det verste partiet nå, men at det fortsatt var mye stigning igjen å gjøre før man ville nå toppunktet og utsikten man var ute etter. Allerede i det jeg hørte henne begynne å snakke tok jeg til å gå videre, hadde tross alt et stykke igjen å gå og ganske mye mer stigning å gjøre. 

Jeg fikk gleden av å gå på et litt flatere parti etter at jeg forlot gutta og damen med løpetid bak meg, men det tok ikke mer enn noen par minutter før jeg var tatt igjen av den ivrige damen med løpesko, som muntert kommenterte for meg da hun passerte "de gutta der ante virkelig ikke hva de har begitt seg ut på, og så det fottøyet da - hvem drar i slippers opp på en slik fottur..?"

Så forsvant hun framfor meg, mens jeg nøt de meterne som var igjen av flat mark før jeg tok løs på neste stigning og partier der det var absolutt gull at jeg hadde med meg staver til å holde balansen.

Etter hvert kom jeg til et parti der det i utgangspunktet ikke var så mye stigning, men det var så bratt likevel at man hadde satt opp tau til å holde seg fast i. Verken i leggene var kraftig og energinivået i kroppen var som sagt så langt nede at jeg allerede fra første bakke lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom turen. Jeg satte i å tute igjen, merkelige greier det der med grining - man får ikke mer energi av det, så hvorfor vi er laget på en måte som gjør at vi bæljer i slike tilfeller er for meg ei gåte - men av en eller annen grunn så er det på en måte til hjelp... helt sprøtt å tenke over i alle fall i ettertid... Jeg tok meg gjennom partiet med montert tau, for så å finne at jeg jammen sant ikke skulle gå mange meterne etterpå før jeg skulle finne et nytt parti med montert tau for å holde seg i -

Dette partiet av en annen kaliber enn det første, noe også monteringen av tau viste, da det ikke lenger var snakk om å holde seg i langs berget, men om å holde seg i for å dra seg oppover berget. Hva gjorde jeg? Joda, jeg kjørte i gang med ende en runde grining. Så grein jeg da, mens jeg minnet meg selv på at jeg må ta små parti om gangen - og akkurat nå må jeg fokusere på å ta meg opp denne bergsiden, så vil det bli bedre. At jeg ikke så noe til resten av flokken min mens jeg gikk her, eller hadde sett de på en lang stund, gjorde også sitt til at jeg holdt det gående framover - jeg visste at de sannsynligvis allerede var på toppen og ventet på meg.

Underveis kom det stadig nye partier med stigning, kortere partier, et par steder så jeg måtte mer eller mindre klatre / dra meg opp, men med bruk av tid og tålmodighet så gikk det på sin måte. Været var helt fantastisk denne augustdagen, stillheten var fantastisk og bortsett fra de folkene i første stigning, dama med løpetid og et par - tre puljer med folk i flokk, var det ikke noe folk å se på turen heller.

Så, etter en del vandring i litt kupert terreng, noen kortere partier med stigning og litt opp og ned - kunne jeg endelig skimte endestasjonen for turen ikke langt framfor meg. Herlighet, for et syn, for en utsikt, for en opplevelse - det var såååååååå deilig!!!

Framme ved turmålet satt det er par stykker som var i ferd med å forlate da jeg kom, i tillegg kom det tre unge mennesker som hadde tatt søndagsturen sin opp for å se på utsikten - og så dere, så kunne jeg se min egen flokk sitte litt i utkanten på et sted for seg selv. Synet av flokken min dels sittende og dels liggende i godværet med kanelboller, en boks brus og en fantastisk ro - det gjorde dagen min.

 

Da vi dro på denne turen var det så lang tid siden vi hadde vært på en slik familietur sammen, at det nesten var litt rørende for meg. Guttungen hadde brukt 40 minutter opp og med det hatt lang tid til å nyte både utsikten og mer til. Kjerringa og jentungen hadde brukt litt mer tid, rundt en times tid tror jeg de endte på - også de hadde fått nyte både utsikt, ro, varme og ikke minst kanelboller før jeg kom opp. Jeg på min side brukte drøyt to timer på turen opp, men jeg kom meg opp - som for meg var viktigst.

Turen ned fra toppen gikk jeg sammen med jentungen, som på sin side gikk framfor meg med stadige kommentarer bakover -

"Eadni, her må du være forsiktig..."

"Eadni, her er det lurt at du går den veien..."

"Kom igjen eadni, dette partiet kan du gå på litt - det klarer du..."

For å si det sånn dere -

En stund tenkte jeg med meg selv at det kanskje hadde vært lettere å gå alene, samtidig så kjente jeg både en glede og en takknemlighet over å ha min 16 åring som motivator og personlig trener framfor meg ned steinura, over røtter, i gresset og på grusveien.

Vi hadde oss en prat, jeg og kjerringa, om hvordan vi opplevde turen og hvordan vi trenger å legge opp turer sammen dersom når vi er heldig å få til turer sammen slik vi gjorde denne dagen.

Veldig lett kunne det blitt feil slik turen ble for oss -

Jeg tenker selvfølgelig på at jeg ble gående alene helt bakerst, mens de forsvant i det fjerne framfor meg og opp til toppen.

Dersom turen hadde blitt på en måte hvor de framfor ble gående å vente for å gjøre en samlet tur til topp, hadde det blitt veldig feil. Det ville blitt vanskelig for meg å være i baktroppen, vanskelig både å senke skuldrene med tanke på at jeg bruker lang tid og det ville blitt vanskelig med tanke på at jeg med all sannsynlighet ville pushet kroppen på en annen måte og med det oppnådd uheldige konsekvenser. Det ville blitt feil for flokken min om de skulle blitt en brems for egen del, og en push for min del - Sannsynligheten for at vi ville endt opp med en tur der ingen av oss hadde vært fornøyd ville vært veldig stor, sannsynligheten for at vi ville ende opp med at de utelukkende drar på tur uten meg ville og blitt veldig stor framover.

At turen ble slik den ble er avgjørende tror jeg, for at turen i etterkant oppleves så god som den gjør - både mentalt og fysisk.

De som liker å gå på for å kjenne at de går på- de fikk gå på, kjenne at kroppen fungerer som de ønsker og ikke minst så fikk de sitte lenge og vel oppe ved turmålet å nyte både utsikt og medbrakt.

Jeg som har denne kroppen å ta hensyn til fikk gå i mitt tempo om enn aldri så tregt, jeg fikk tatt hensyn til muskler som underveis ristet og måtte få ta seg inn før jeg kunne fortsette fram i et forsvarlig tempo. Når jeg kom til toppunktet der flokken satt fikk jeg satt meg ned til en etterlengtet og givende pause, akkurat lang nok til å hvile kroppen litt, få påfyll av drikke og så var det i grunnen bare å komme seg videre.

Det gode her er at mens de som både liker og kan sitte ned over tid fikk gjøre det, så kunne jeg som for så vidt liker det - men ikke kan sitte ned på samme måte som de andre, gå relativt raskt videre igjen. Det er nemlig slik at når jeg først går en slik tur, når jeg først får varmet opp musklene mine, så takler de dårlig at jeg holder lange pauser før de blir helt stive - så stive at de er verre enn de var før start.

Altså er jeg der at om jeg skal gå en slik type tur, som jeg kan gjøre en gang i blant, så krever det oppvarming av muskler første del av turen, for deretter å holde musklene aktive til jeg er ferdig med turen - om jeg ikke ønsker en ny runde med oppvarming av muskler, og tro meg - det ønsker jeg ikke.

Kjerringa mi har mye rart for seg, mange forslag til ting og mange hverdagslige innspill til meg. Det er sjelden ho nevner en slik type tur, evt. foreslår å ta en slik type tur med spørsmål om jeg vil være med. Enda sjeldnere er det at kjerringa mi går fra å spørre om jeg vil være med, til å spørre kan du ikke bli med?

Jeg er veldig glad for at hun akkurat på denne turen tok den varianten, utfordret meg til å bli med rett og slett. Det vil være å lyve om jeg sier at det var en lett tur, det var det nemlig ikke. Dette var en krevende tur både fysisk og mentalt, jeg måtte jobbe skikkelig med meg selv for å hente ut energi og styrke til å komme meg opp til toppen - men jeg klarte det.

Det er sjelden jeg gjør ting der jeg både kjenner på avmakt, fortvilelse, håpløshet og smerter i en grad som jeg gjorde på denne turen.

Det er også sjelden jeg gjør ting der jeg kjenner på mestring i en grad som jeg gjorde på denne turen, det å kjenne på hvor perfekt vi la opp turen for hele flokken vår - uten egentlig å ha gjort noe av opplegget med konkrete planer, er også noe som legges inn i konto for mestring og tilfredshet.

Kroppen, i ettertid?

Jeg var forberedt på at denne turen ville sette meg ut av gange i to til tre uker fram i tid, gående med smerte og stivhet av en egen verden, men nei du - Jeg tror faktisk at det løpet vi kjørte opp til toppen var gull, det samme den korte pausen på toppen. Turen ned med lillemor kunne ha bikket det hele for meg, men jeg klarte å holde igjen på de partiene som var mest krevende - og så tror jeg at jeg i tillegg har hatt litt flaks...

Denne turen, denne dagen, ble en suksess sett fra min side - i ettertid.