Onkel, har du noen penger i lommene i dag, få se..?"

 Noe av det første jeg husker av onkel,

er han sittende ved kjøkkenbordet sammen med mamma.

Da vi var små var det gøy med onkel- alltid med penger i lommene sine, jeg kan huske vi spurte;
"Onkel, har du noen penger i lommene i dag, få se..?"
Den gang var vi for små til å forstå ting, forståelse har kommet med alder. Forholdene hjemme var av en art jeg som ungdom og ung voksen har brukt tid på å akseptere, på å jobbe meg forbi.

Skam, sårhet og mental smerte - over de kår vi vokste opp i, noe verken vi eller mamma kunne noe for. Onkel ble redningen for mamma om og om igjen- økonomisk, mentalt og praktisk.

Onkel hjalp mamma med penger, penger så vi fikk mat på bordet.
Når vi ble større og galskapen tok til hjemme og vi ble kastet ut under åpen himmel, da var hjemmet til onkel og tante et selvsagt tilfluktsted - i flere uker om gangen var vi fordelt på hjemmet til onkel og hjemmet til besta.
Når farsan døde, og mamma kort tid etter, var også onkel der- det ble et naturlige sted å gå, et naturlig sted å fortsatt finne mamma.

Etter jeg ble voksen har jeg nesten ikke vært i Finnmark, jeg skal erkjenne det. De siste ti årene har det blitt noen turer- seks i tallet der jeg har tre begravelser, et bryllup og en konfirmasjon i innholdsfortegnelsen. Besøk hos onkel og tante er også i innholdsfortegnelsen- en varm klem, småprat, spøk og latter rundt kaffekoppene. Det har vært godt, alltid.

Nå er han her ikke lenger, onkel, men vi vet han ikke er borte- han har tatt veien videre.

Buketten nære mennesker som har reist videre begynt å få en viss størrelse-

Til vi ses igjen,
Hils de andre onkel ❤️