Søk i denne bloggen

søndag 19. januar 2020

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror.
Akkurat i dag er det sangen "Ååå det går likar no" fra DDE som gir seg til kjenne i hodet mitt. Om ikke XL1 og rett i koppen - så går det i det minste likar - akkurat no.

Litt over en måned har gått siden bror endte livet sitt så brutalt, så ut av det blå, så tragisk.
I følge normal telefonsyklus skulle jeg og bror hatt et par telefonsamtaler gående i løpet av denne tiden. Jeg savner praten vår, jeg savner de gode ordene og den stille og hjertelige humringen.

På tross av et hode som vet så inderlig vel at bror er borte, jobbes det litt i undergrunnen som sier noe annet.
"Det kan ikke være sant"
"Det er bare en tragisk feil"
"Det vil snart ordne seg, tar bare litt tid"

Hallo...
Det vil jo ikke det!

Det vil ikke ordne seg, det nytter ikke å vente.
Det hele er tragisk, men det er på ingen måte noen som har sett feil - han er faktisk død.
Det er dessverre sant.

Dagene skifter som været her i sør -
Mellom skydekke, sol, tåke, yr, sol, overskyet, vind, snø, ishålke, storm, lettskyet, sol, varmt, kaldt, midt i mellom...

Dagene skifter mellom tilstander -
Tunge, vonde, lettere, tårer som triller, gode, såre, mørke, lette, smertefulle, bedre, når man fryser til på innsiden, når man er varm og god på innsiden, når man kjenner seg hjelpeløs og har problemer med å stå mentalt oppreist, når man kjenner glede i og rundt seg som bærer.

Uansett dager -
Det har vært en helt surrealistisk måned å leve gjennom, litt sånn på siden av seg selv - en sånn ravi,  sånn "ut av seg sjæl opplevelse".
Men -
Gjennom alt har jeg bevisst både hatt øynene på og holdt fast ved gleden.
Gleden i å se avleggerne mine i noe så enkelt som hverdagslige og kjedelige gjøremål.
Gleden i å se avleggerne mine sitte i sofa og bare slække forran tv.
Gleden i å kjenne avleggerne mine komme inntil meg for kos.
Gleden i å se konemor mi kledd opp til jobb.
Gleden i å se konemor mi nyklippet.
Gleden i å se familien samlet rundt middagsbordet.
Gleden i å være ute på tur sammen med familien min.
Gleden i å se familien min rundt bålet i fjæra.
Gleden i å kjenne de varme klemmene til konemor.
Gleden i å igjen skulle gå på jobb selv.
Gleden i å snakke med familie i telefonen.
Gleden i å bygge tettere kontakt med tantebarn.
Gleden i gode venner.
Gleden i å jobbe med politikk.
Gleden av å ha så fine folk rundt meg i politikken, både lokalt og i fylket.
Gleden av å bli vist tillit til å lede an for senterkvinnene i fylket.

I det hele tatt-
Jeg har masse glede å ta av, listen er på ingen måte uttømmende.
Det er viktig å holde fast på de gode tingene, på det som bygger opp og ikke river ned.
De harde slagene er heldigvis ikke et endepunkt, de er ikke noe som setter punktum i seg selv. Livet går nemlig videre, selv om det betyr jobb og fokus for å sno seg gjennom ulent terreng i heller mer uvær enn vær.











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...