...har å gjøre med en naturlig åpenhet.

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?cid=16539

For meg oppleves dette veldig merkelig, at man har behov for en åpenhetskampanje.
Jeg tenker at enten er jeg og har jeg vært veldig heldig med mine arbeidsplasser, jeg må være en veldig likende person eller det er rent tilfeldig at jeg har vært så heldig.

Jeg tror vel egentlig ikke årsaken er at jeg er så veldig likende som person - kan godt hende jeg er det, men det er tvilsomt årsaken til at jeg ikke har opplevd behov for noen åpenhetskampanje eller spesielle fokus på hvor vidt jeg er skeiv eller ikke skeiv i jobbene jeg har hatt.

Er det byen jeg bor i som er spesielt fin å bo i, er vi spesielt flink til å innkludere alle typer mennesker og god på å ikke bry oss om kjønn?
Jeg tror ikke det heller, ettersom jeg har bodd i og utenfor hovedstaden med jobb på sykehus både innenfor og utenfor bygrensa. Jeg har bodd og jobbet i en landsby i Finnmark om man kan si det, og jeg har bodd og jobbet noen år i nordens paris - både i UNN systemet og i kommunen.

Til nå har jeg opplevd naturlig imøtekommelse, naturlig tilnærming, naturlige undringer og bort sett fra ett eneste tilfelle av en fanatisk ekstravakt på et av mine tidligere arbeidssteder (se eget blogginnlegg) har jeg utelukkende naturlige og vennlige relasjoner.
Vi har og opplevd utelukkende gode relasjoner både i barnehager og skole der ungene er.

Hva kan det så komme av, at behovet for åpenhet og tilpassing ikke har vært framtredende og stort der jeg har befunnet meg?

Jeg tror det har å gjøre med en naturlig åpenhet.
Har du som hetrofil noen gang opplevd at du har hatt behov for en åpenhetskampanje, og i så fall - hvorfor eller hvorfor ikke tror du?

Det kunne jo være at det fantes en og annen som ville reagert dersom det kom for en dag at du er hetrofil - reaksjoner både i form av usikkerhet og engstelse, enn om du skulle finne på å legge deg etter en?
Det kan også være at det går en eller flere personer rundt deg til daglig og mistenker at du er hetro, kanskje så sterkt at de bare har slått det fast for seg selv.
At du ikke har fått noen reaksjon fra disse kan selvfølgelig være at de har gått noen runder med seg selv og funnet ut at du med stor sannsylighet er okey likevel... eller de rett og slett er redd for at de skal anses som diskriminerende og dermed holder seg selv godt i tøyle mens dere er på jobb, så kan de heller snakke ut om sine hetromistanker når de kommer hjem.

Jeg tror mitt manglende behov for åpenhetskampanje og min manglende erfaring med at meg på skeiva skal være et problem og en utfordring på arbeidsplassen min, ligger i min naturlige åpenhet.

En dyktig og fin sjef jeg hadde et tidligere arbeidssted sa flere ganger til meg at hun setter veldig høyt hvordan jeg er så naturlig åpen, hvordan det faller seg så naturlig å snakke om konemor og vår lille familie uten at det blir gjort til noe spesielt og annerledes.

Jeg har tro for at man ved å la ting være naturlig, ved å ikke gjøre de til en stor greie, oppnår naturlige  relasjoner.
At det finnes steder i dag som har behov for åpenhetskampanjer er trist, og peker samtidig på at vi har et lite stykke igjen å gå...
...
Kan hende har jeg faktisk og vært veldig heldig med de plassene jeg har vært på - både i storbyen, på landsbygda, i landsbyen og i den lille storbyen jeg pr. nå bor :-)

Nettopp sa karen, nettopp sa jeg - så godt at vi snakker samme språk.

Jeg fikk plutselig opp et blinkende gult lys da jeg var ute og kjørte her i starten på forrige uke, og nei - det var ikke blinkelyset...

Første jeg stusset på var at glødingen gikk så fort da jeg startet opp bilen at jeg ikke en gang fikk med meg at det lyste.
Når glødelampen begynte å blinke pent som et blinkelys i rundkjøring og kryss må jeg medgi at jeg ble en tanke varm i topplokket, behovet for å snakke med bildoktoren var absolutt til stede.

Ring - ring...
Velkommen til Sulland Tromsø, for ditt trykk 1, for datt trykk 2 osv.
Jeg trykket pent på 2 tallet og kom videre til verkstedet, hvor jeg fikk forklart situasjonen og samtidig kunne legge på røret med viten om at Emil som bilen vår heter hadde time til sjekk og avlesing et par tre dager senere. Det ble informert og forsikret om at jeg trygt kunne kjøre bilen så lenge vi snakket om gule lys, blinkende eller konstante - men dersom det dukker opp et rødt lys måtte jeg stoppe... noe til og med jeg visste fra før...

Da jeg rullet opp på en parkering ved sykhuset dagen etter at jeg fikk bestilt time, begynte motorlampen også å lyse gult. Men i alle dager tenkte jeg, hva er det som er i ferd med å skje - og så for meg rene multiorgansvikten på vår egen Emil.

De er veldig hyggelige på Sulland, smiler og forklarer uten at man kjenner seg helt dum på siden av de.
Hva er det vi snakker om her spurte jeg i det jeg skulle gi fra meg nøklene, er bilen i ferd med å dø for oss?
Neeei, han dro på det... det er vanskelig å si fordi det kan være så mangt fortsatte han.

Jeg er som jeg trolig har formidlet tidligere i bloggen, en barnlig og enkel sjel - og liker å få ting konkret og gjerne i bilder.
Jeg er også sykepleier med hva nå enn det måtte innebære, blant annet er vi sykepleiere praktiske... vi liker også å være direkte...

Okey, nå skal du høre her sa jeg til den hyggelige mannen - eller gutten om man vil, du må prate et språk jeg forstår...
Jeg er sykepleier og på mitt område snakker vi hjerteinfarkt, lungebetennelser, forkjølelser og mye annet - forstår vi hverandre nå?
Joda svarte gutten, vi skal ta bilen inn til bildoktoren og så hører du fra oss når vi har stillet diagnosen.

Man begynte å jobbe med bilen fredags morgen kl. 0800, og kl. 0900 ringte den hyggelige karen fra Sulland meg og sa at de hadde funnet feilen.
Sensor til turboen måtte byttes, noe som selvfølgelig ville koste litt - men de hadde alt som skulle til og kunne fikse det umiddelbart om jeg ville. Jeg kunne også velge å utsette reperasjonen, kjøre litt i byen - men man ville ikke gi noe garanti for at bilen holdt på langkjøring... og heller ikke i byen for øvrig.
Ting blir vel bare verre av å utsette de, så vi tok det med det samme.

Da jeg kom for å hente Emil om ettermiddagen kunne den samme hyggelige mannen fortelle meg at vi ikke snakket hjerteinfarkt, heller en lungebetennelse. Han fortsatte med å fortelle meg at jeg nok kunne ha ventet med reperasjonen, men at det kunne forverres.
Ja kunne jeg skyte inn, og som vi vet er en ubehandlet lungebetennelse ikke det man ønsker å bære rundt på - da man ut fra erfaring vet at tilstanden ofte forverres.
Nettopp sa karen, nettopp sa jeg - så godt at vi snakker samme språk.

Det er veldig deilig å ha pålitelige, serviceinnstilte og hyggelige bilsykehus - når man først er uheldig.

...det lukter kraftig bæsj, men det må du ikke si...

Jeg elsker å være sammen med unger, og jeg digger det når de kommer med diverse utsagn som bare småtasser kan komme med - som i dag da lillemor virkelig hadde en fin greie;

Lillemor satt på toalettet i sta, og i den forbindelse spurte hun meg om det luktet vondt der inne.
Neida svarte jeg, det lukter blomster...
Da var lille smurfen min kjapp i svaret sitt -
Nei eadni, det lukter ikke blomster det lukter bæsj.
Og videre -
Mamma sier det lukter blomster når hun bæsjer, men det gjør ikke det. Det lukter kraftig bæsj, men det må du ikke si til henne, da blir hun lei seg for hun tror det lukter blomster.

...mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen...

Kristine Fjelseth er ei ung kvinne som blogger om sin opplevelse med seksuelle overgrep.
Hun beskriver en oppvekst med seksuelle overgrep utført av tillitsperson fra hun var fire år gammel til un var elleve - tolv år, har du lest innlegget hennes??

Det er sterkt å lese om hvordan barndommen til ei lita jente på fire år blir snudd på hodet, hvordan tilværelsen og tilliten til voksne og til samfunnet for øvrig endrer seg. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan ei jente som trolig har startet brytningen mellom barn og ungdom tvinges i kne av angst og av fysiske og psykiske smerter og ubehag.

Barnet, eller den spe ungdommen på elleve - tolv år, klarer ikke umiddelbart å se sammenhengen med de plutselige angstanfallene og overgrepene. Kroppen til jenta gjør det den kan best i slike situasjoner - den verner jenta mot for mange inntrykk, mot å lide overlast - den stenger de neste dagene av, fortrenger inntrykk, tanker og følelser.

Ordene jenta bruker i bloggen sin er sterke og frastøtende; "du gjorde inbrudd på kroppen min, den lille barnekroppen."

Jeg kjenner det, du kjenner det trolig også og jeg er sikker på at det er mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen som har gått til dette angrepet på den lille jenta - mange av oss er foreldre eller besteforeldre til små barn i den aktuelle alderen.
Om noen hadde gjort mot et av mine barn noe av det denne jenta har opplevd, da vet jeg ikke hva jeg som mor hadde vært i stand til å gjøre...

Den unge kvinnen forteller om fortsatt kroppslige og psykiske ubehag, hun forteller om kvalme, angst, søvnproblemer og hun stiller spørsmål ved hvor lenge hun skal slite som hun gjør nå - om det er noe som skal henge ved henne livet ut. Vi får høre om PTSD, en diagnose gitt til personer som har opplevd betydelige traumer.
Den unge kvinnen reflekterer og over det vanvittige i at hun trolig må leve et liv som for alltid vil være preget av overgrepene, mens hennes overgrepsmann etter å ha sonet et par korte år i fengsel kan leve som om ingenting er skjedd - det er lite trolig at han sliter med de samme plagene som hun gjør i alle fall.

---

Det er gått en dag siden jeg leste innlegget til Kristine, hun har med sin historie festet seg litt i tankene mine og jeg kjenner jeg har lyst til å fortelle denne unge kvinnen noe;

Det går an å skape seg et fullverdig og godt liv på tross av en barndom ødelagt av traumer.
Det er mulig å bekjempe den angsten som følger i etterkant av år med overgrep i barndommen - både seksuelle, voldelige og psykiske overgrep.
Det er mulig å ta kontrollen på, bli sjef i eget liv igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes en snarvei, eller i det minste en vei som ikke er så krøkete og tung å gå - det kan jeg dessverre ikke.

Det jeg kan si deg er at det vil koste -
Både tid, krefter, tårer, smerter, relasjoner og mer til - men det er mulig.
Trolig vil du måtte venne deg til angsten din, fordi den med stor sannsynlighet vil følge deg for resten av livet ditt - det gode er at du kan klare å kvitte deg med tilhengeren PTSD.
Angsten kan bli din venn, du kan komme til en dag der du faktisk kan dra god nytte av angsten din, der du er glad for det du har lært om deg selv og om andre mennesker som følge av ufrivillig å ha stiftet bekjentskap med angsten.

For noen år siden nå, opplevde jeg en veldig fin psykolog som sa til meg omtrent disse ordene:
"Personer som har oppleved en brøkdel av det du har går ut og inn av institusjoner og har problemer med å fungere i samfunnet".
Ei anna dame som sto meg veldig nært sa disse ordene:
"om noen år Roshild, så vil du oppleve at du kan bruke dette til noe positivt..."

Om jeg ikke hadde blitt satt så ut av det som ble sagt, og ikke minst - om jeg ikke hadde den store respekten for, tiltroen til og kjærligheten til denne voksne dama med det siste utsagnet, så tror jeg at jeg hadde sopet til henne.

Det skulle i midlertid vise seg at den kloke damen hadde rett i det hun sa.
Jeg besemte meg en gang rundt den tiden for at jeg ikke skal være avhengig av noen, jeg skal opp og jeg skal fram - jeg skal besørge min egen inntekt og jeg skal definitivt ikke ut og inn av noen institusjon.
Angsten har fulgt meg gjennom disse årene, men dog som en god venn de siste årene - den har blitt et barometer som forteller meg noe om ståa i tilværelsen, og jeg kan i dag si jeg er glad jeg har en venn som heter generell angst.

Om noen hadde kommet til meg for 20 år siden og sagt at jeg i dag skulle være i full jobb, være hovedtillitsvalgt for over tre hundre sykepleiere der stor del av jobben dreier seg om å snakke framfor og med masse mennesker  (i stor grad fremmede mennesker) - ja, om jeg ikke hadde sopet de over øynene så hadde jeg i alle fall sendt de på dør.

Jeg er veldig fornøyd med livet mitt i dag, og ville i dag ikke unvært noe - om noen hadde fortalt meg at jeg skulle si det for tyve år siden, ja da hadde jeg sopet de over øynene...

...hvordan skal jeg vite at du faktisk er hetro når jeg møter på deg?

Det er med undring jeg leser en artikkel i dag om en ung homofil gutt fra Uganda som sliter med å få asyl i Norge.

Hvorfor?

Fordi han ikke kan bevise at han er homofil.

Nå er det slik at det helt sikkert finnes personer som kan finne på å lage en historie om at de er homofil for å få lov til å bli i Norge, men skal det være en grunnregel at man må bevise sin homofile legning?
I Uganda er det skammelig å spørre noen om de er homofil, det er rett og slett ikke verken pent eller etisk.
I Uganda er det og skammelig å være homofil, det ligger så innbanka i kultur og hverdagsliv til folk at man skulle tro det måtte mye til for at noen skulle finne på en historie om at de er homofil.

Da jeg var i starten på tyveårene og kom ut av skapet var det noen i nærmiljøet mitt hjemme som ikke synes om valget mitt... valget mitt du, rett og slett...

Det var vel første gangen jeg tok til ordet og skrev noe om hva jeg tenker og mener offentlig. Jeg skrev ned tanker, opplevelser, følelser og det jeg kunne komme på i en passende tekst og sendte til lokalavisen.

Det var upassende at jeg som en flott kristen person skulle velge å ta en sånn kurs i livet mitt.
Det var galt at jeg hadde observasjonspraksis sammen med diakonen i kirka, da det ville være å sende signaler om at man aksepterer en syndig atferd.
Det var feil av prester å ta i mot broskyrer og annet i posten som sa noe om homofili og hvor man evt. kan ta kontakt dersom man sliter med spørsmål som har med homofili å gjøre, man ville ikke under noen omstendigheter oppfordre unge og usikre mennesker til å bli homofile.

Jeg pekte i innlegget til avisen på den kampen man står i som en ungdom som går og kjenner på at det er noe som ikke stemmer overens med normen i samfunnet rundt en.
Det er vondt, det er tungt, det er skremmende, det er rart for en ungdom å oppleve at ting ikke er som man hadde forventet seg, å oppleve at du ikke får deg til å like noen av ditt motsatte kjønn, før du oppdager at du faktisk liker ei av venninnene dine mer enn du helst skulle.
Enda mer vanskelig vil jeg påstå det er for en ung kristen som går og kjenner på at man ikke faller inn i den ordinære boksen - hetrofil.

Når de man har sett på som sine egne, når de man står sammen med og ser på som ens familie plutselig snur ryggen til en og jobber bevisst og systematisk for at heller ikke andre i lokalsamfunnet skal ha noe med en å gjøre, når det skjer blir det veldig vanskelig.

Jeg kan vanskelig se for meg at noen som helst bevisst ville velge homofili på bakgrunn av noen broskyrer som ble delt ut på konfirmasjonsundervisningen, eller som følge av andre ting.
Jeg tror homofili er noe som er i en uavhengig av hva man selv måtte synse og mene om det.

Når jeg brukte år av min ungdom i bønn og forbønn for å slippe å kjenne som jeg gjør, for å bli fri fra denne greien som hang over meg - så var det fordi jeg ønsket følelsene mine bort, og det uten at jeg i forkant hadde ønsket å få de.

Når mine forbedre ba for meg og jeg fikk beskjed om å skulle våge å være den jeg er, at jeg var god nok, at jeg ikke skulle frykte mennesker, at det er Herren jeg skal frykte - og han ber meg om å stole på Han...
... da ble jeg enda mer forvirret...

Det hjalp ikke akkurat på i min fortvilelse og frustrasjon, at jeg bare skulle la være å tenke på hva alle andre synes, stole på Herren og våge å være den jeg er.

Ytterligere et par år skulle gå før jeg våget å tro på, å leve etter bønnesvarene jeg fikk de gangene jeg gikk til forbønn.

Om noen på den tiden ba meg om å bevise min lesbiske legning, eller min hetro legning så vet jeg rett og ikke hvordan jeg skulle taklet det.

Hva gjør man for å bevise sin legning for andre mennesker?
Hvordan beviser hetrofile mennesker at de er hetrofile, hvem som helst ... nesten ... kan klare et hetrokyss i offentlighet, ergo teller ikke kyss som bevis.

Hva man har på seg, hvordan man prater og beveger seg - disse tingene er ikke nok til å bevise sin hetrofile legning. At en person er gift med en person av motsatt kjønn er heller ikke bevis nok, hvem som helst kan inngå ekteskap bare de er av to forskjellige kjønn. Det er heller ikke nok at man forteller om sin hetrofile legning, det er i alle fall ikke noe problem å jukse med.

Så, hvordan skal jeg vite at du faktisk er hetro når jeg møter på deg?
Hvordan skal jeg vite at du ikke holder meg for narr, jeg har nemlig en stor mistanke om at du egentlig er homofil?

Det er faktisk ikke alt som kan bevises, noen ting må vi bare akseptere som de er. Det ville være tragisk dersom en ung mann ble sendt tilbake til sitt hjemland og hva som enn måtte vente han der - fordi han ikke kan klare å bevise sin seksuelle legning i et land som Norge.

http://morgenbladet.no/samfunn/2014/en_umulig_homokamp#.VDgULkvrtyS

...det ser ut som konemors lyst på kake er større enn rotet på benken...

Jeg kom hjem fra jobb i dag og inn på kjøkkenet til kaos med påfølgende uro, rett og slett uro i kroppen.

Etter å ha satt på oppvaskmaskinen, som jeg glemte å gjøre i går kveld, og ryddet kjøkkenbordet etter middag -
..har jeg sittet og sett inn på kjøkkenet og oppvaskkummen som er full av oppvask fra middag.

Mens jeg nesten tippet over da jeg oppdaget forglemmelsen min fra i går, ser konemor ut til å ta det hele med knusende ro - "jeg tror lillemann og meg skal sette på en brøddeig"
Ja det skal dere vel, nå som det er masse oppvask og rot på kjøkkenet.

Som sagt så gjort, konemor og lillemann har satt brøddeig - og i det de går på kjøkkenet for å bake den ut kommer neste undring - "kan du se etter ei enkel oppskrift til oss, vi lurer på om vi skal bake litt muffins av disse eplene.."
Ja det skal dere vel, midt opp i all oppvasken og rotet som står rundt dere...

Hva er det du mener med rot, dette er ikke rot - det står jo fint i oppvaskkummen..?
Jaaa, men se den haugen da...
Venn min, jeg tror du har et stort problem med denne oppvasken som står sa konemor... og jeg tror hun har rett.
Rot i huset, rot på rommene, rot på badet - det er i det hele tatt ikke så kjekt med rot syns jeg, men rot på kjøkkenet - det har en egen tendens til å gjøre meg fysisk urolig og psykisk sliten...

Jeg blir sliten av rot på kjøkkenet, i utgangspunktet en god ting - for det gjør at vi sjelden har oppvask som står etter middag... jeg er flink til å holde kjøkkenet uten rot. Og når jeg skal gjøre noe på kjøkkenet selv sørger jeg alltid for at det er blåst før jeg går i gang...
Konemor reagerer på rot som at man har ting stående ute på benken, det som plager meg er oppvask og urenheter...

Nå har konemor funnet ut at hun vil ha gulrotkake i stedet for eplekake, og satt i gang med oppskriftsboken...
Jeg tror det blir eplekake likevel, har vi ikke sukker??

Jeg ser oppvaskhaugen vokse, og det før de har gått i gang med bakingen... nå kan det se ut til at vi kommer til kort med sukker, og det kan være en god ting - for da blir det ikke baking, eller mer oppvask...
... det blir heller ikke kake da, og det er leit - for jeg har lyst på kake, kake uten mer oppvask...

Konemor har vært i skuffen og funnet sukrin, det naturlige søtningsstoffet som skal være både sunnere og bedre enn sukker... bare ikke så skadelig for kroppen.
Joda det ser ut som konemors lyst på kake er større enn rotet på benken, og i takt med at jeg begynner å få hodepine har lillemann trillet ut brødene og konemor er gått i gang med eplekake...

Jeg tror det blir tidlig kveld på meg...

Dear Roshild. My wife Maddy and I have decided to donate 2 million dollars for you.

Dear Roshild.
My wife Maddy and I have decided to donate 2 million dollars for you.

Yesssss, jippi!!!!!
Nå er jeg blitt søkkrik, et lesbisk par fra en eller annen plass i USA har bestemt seg for å donere 2 millioner dollar til meg, ei skeiv jente fra lille Tromsø sett i sammenheng med de store byene over there...
...
Eller vent litt, hvordan har fru og fru Maddy tatt rede på at det finnes en liten storby nord i lille Norge, med ei skeiv jente som heter Roshild som de tilfeldig kan donere så mye penger til..?

Hmmm...
Noe lukter svidd, her er det ikke bare rent mel i posen, den må de jammen meg lenger ut på landet med.
Det er veldig bra at vår Herre har delt ut evne til å tenke og trekke slutninger, og det så kjapt at man ikke en gang tenker tanken på å åpne en slik mail før man har slettet den.

Så sitter jeg her da, hjemme i godhjørnet i sofa og tenker at det hadde vært kjekt med to millioner dollar som så fint sto i overskriften til mailen, samtidig som jeg ser konemor og lillemann bake brød på kjøkkenet, kjenner stillheten i resten av huset og kjenner at jeg er glad for å ha det så godt akkurat med det jeg har.
Jeg kjenner på at det en ekstra slump med mynt absolutt hadde kommet godt med, samtidig som jeg kjenner en enorm lykke i en tilværelse akkurat som den vi har.

Nå gjøres det lekser på siden min -
"Auu, du må ikke gjøre sånn å stikke med blyanten gutten min"
"Ååh, du mener sånn når den treffer puppen din..?.."

Lillemann knør tydeligvis en del opp og ned på mamma mens han gjør lekser... han har fått det for seg at det er mamma som må hjelpe med leksene, det er en greie de har.
Når han tar leksepause der i mot, for å gå på do - avklarer han at han blir å rope på eadni, mamma er tross alt opptatt med lekser...

Jeg har forresten lyst på sjokoladekake...