Søk i denne bloggen

lørdag 17. januar 2015

...jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet...

Jeg har alltid likt barn og elsket å være sammen med de, barn gjør en rett og slett glad og lykkelig.

Da jeg selv ble mamma skjedde det likevel noe enda mer fantastisk - jeg skulle oppleve å elske noen på en måte jeg ikke hadde noen anelse om var mulig, og jeg skulle oppleve å elske små ting i hverdagen som jeg ikke under noen omstendigheter hadde trodd jeg skulle like en gang, langt mindre elske.
Allerede da lillemann sitt hode kom dalende ut med vannsekken på hodet og jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet, var galskapen på plass.


Lillemann nærmer seg nå syv år, i tillegg har vi lillemor som nærmer seg seks. I snart syv år har denne ubeskrivelige kjærligheten herjet og lekt med oss, den har så visselig rørt ved oss både varsomt og brutalt.

Opplevelsen av å ha et pittelite menneske liggende ved puppen mens ei pittelita hand varsomt - eller smertelig - stryker, eller kliper deg... det er absolutt noe av det mest vidunderlige jeg har opplevd.
Opplevelsen av de mykeste, og hardeste, kosene fra sine egne småsmurfer - rene og tørre, våte, med tårer og noen ganger også med en viss porsjon snørr... Dette er vel noe av det man ikke under noen omstendigheter har sett for seg at man skal elske, men gjør helt uten å tenke seg om...


Så gror de litt til -
Etter hvert er det flere rare ting man lærer seg å sette pris på, og elske;
Ei åpen dør inn til et iskaldt soverom, fordi den lille der inne så gjerne vil se deg mens hun ligger i sengen.
En liten kar mer eller mindre klatrer på beina dine når du forsøker å sove, fordi han synes du har så deilige kyllingbein og elsker å la egne føtter stryke opp og ned leggen din, flette seg over og under. I utgangspunktet en ganske ubehagelig greie, forstyrrende spesielt når du forsøker å sove - men du elsker det, fordi det gleder lillingen din.
Tidlige morninger som man tidligere har styrt unna og ikke kan fordra, viser seg å være den beste tiden på døgnet og du elsker denne tiden - fordi dette er den tiden på døgnet småsmurfene er aller deiligst.
Når små barnehender kommer og tar omkring deg, stryker på deg og en våt liten trut smasker deg på kinnet før spørsmålet om hva du syns viskes i øret ditt...
Stadige forstyrrelser når du sitter opptatt med hva det enn er du sitter opptatt med - fordi du har en liten tass som har et snakketøy som sjelden er stille.
Konstant skravling rundt ørene, også det fordi du har en liten tass med et solid snakketøy - i tillegg har man ei lita ei med snakketøyet i orden og en egenskap der hun ikke gir seg før hun har sagt sitt...

Høye lyder, forstyrrelser, åpne soveromsdører, forflytting mellom soverommene om natta, knøing både rundt deg og på deg når du prøver å sove, våte suss, snørrsusser, iskalde små barnehender som søker huden din...

Livet som mamma er et helt eget liv - det bærer med seg noe helt spesielt.
Som mamma skal jeg være livredd, jeg skal være utilregnelig, jeg skal være omsorgsfull, jeg skal være ei bitch som bestemmer alt, jeg skal være demokratisk og samarbeidende, jeg skal være den mest varsomme og den mest brutale... Det er masse mer jeg skal være som mamma, i kjærlighetens og galskapens navn.
En mors kjærlighet du, den er ikke til å tulle med, den er ikke til å misforstå, den er ikke til å tvile på Ei mors kjærlighet er ei mors kjærlighet.
At det er nettopp koblingen mellom mor og barn blir brukt i den Hellige skrift til å beskskrive forholdet mellom Gud og mennesket tror jeg er alt annet enn tilfeldig.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...