mandag 19. januar 2015

Vi har friluftlivets år hvert år her i smurfeland,

Pakking av tursekk og påkledning av søte små smurfer som ikke kan komme fort nok ut på tur.
Vi kom oss på tur i går, mens det enda drev og lysnet ute var vi i farta.
Deilig å komme ut -
Ett lag med ulltøy og et lag til med ulltøy, ulluer og ullvotter, rompeakebrett, sekk med både vått og tørt, til å putte i munnen og til å ha på seg... Til sist også masse godt humør.

Da vi kom inn til parkeringen var det fire biler som sto parkert. Å slippe ungene ut av bilen var som å slippe to ville og gærne huskyer ut på oppdrag - de var spinnville, løp i vei - lillemor først og lillemann ikke langt bak.
"Kom igjen, skal vi den veien?"
"Vi har jo vært her før, kom igjen..."
Tur med disse to er et eventyr. Lillemor hadde fart opp igjennom bakken, den store og relativt bratte bakken.
Hun løp i vei til hun ble varm og astman tok henne, da satte hun i gang med hoste og pesing. Ett øyeblikk tenkte jeg at jeg har glemt medisinen hennes, før jeg måtte innse at jeg ikke hadde glemt den - jeg hadde rett og slett ikke tenkt over at det ville bli behov for. Etter den siste tidens luftveisplager skulle jeg selvfølgelig ha tenkt på det, litt dumt - men, det var ikke stopp av den grunn.

Som klokelig mamma og sykepleier får man noen ganger kombinere disse på en litt annen måte, ved å gjøre det kunne vi i dag gå videre i visshet om at det ikke var krise.
Det rare er, som ei i barnehagen har påpeket, at lillemor på tross av sin astma og luftveisplager har full fart i marka - sånn fart at det ikke er noen som holder følge med henne.

Halvveis inn til lavvoen stoppet vi for å ta bilder. Med noen småalvorlige småtasser og lyst på smil, ba jeg de om å tenke på noe morsomt - tenk på at mamma bæsjer seg ut på tur til sverige sa jeg så...
Lillemann smilte lekende og fantasifullt, mens lillemor la på et kunstig smil - før hun medfølende utbrøt "jeg tenker ikke på at mamma bæsjer seg ut, det er ikke noe hyggelig - jeg tenker heller på at jeg savner mamman min som skal være med på tur..."
... ikke mye napp i den fantasien i dag.

Vi hadde glemt kakaoen hjemme, men hadde med oss varmt vann på termos - det var ikke dumt, varmt vann viste seg med god effekt på lille smurfen :-) Pølser som lillemor har etterspurt i tre dager kom på plass på bålet mens ungene lekte hærlig inne i skogen, og godisboksene - det er alltid stor glede ved noen biter i godisboksene, og dagen i dag var ikke noe unntak.

Elgen fikk også være med oss på tur, han var ganske forvirret i starten - fordi det ble påstått at vi hadde vært der før, noe han ikke var enig i. Etter at vi nærmet oss lavvoen begynte han i midlertid å kjenne seg igjen, og kunne noe ydmykt innrømme for lillemann og lillemor at han også har vært der før. Eadni hadde med seg en kaffepose som elgen også i et svakt øyeblikk prøvde seg på - men han synes så absolutt ikke kaffe var noe godt, dessuten var den alt for varm sa han.

Vi er kjempeheldig som har så mange fine turområder rundt oss, og gutta på skauen - må ikke glemme de, fantastiske gutta på skauen!!


Etter kos innover i dalen beveget vi oss ned igjen, og du og du - da kunne det se ut som om resten av Tromsøs befolkning også var våknet til liv.
Først tettet det seg til med folk oppe ved lavvoen, og skiløpere... det krydde av de - oppover, nedover, bortover, småe, store, gamle, unge, erfarne, nybegynnere, norske, utlendinger, de som holdt seg på beina og de som lå i løypa...

Lillemann var ikke spesielt glad for alle disse med ski som kom i mot, da disse satte stopper for akingen vi hadde sett for oss på hjemvei. "Alle disse skiløperne, nå er de i veien over alt og jeg må stoppe når jeg aker".
Han hadde rett, det ble lite med aking på nedtur - som i seg selv ble en noe annerledes nedtur enn den nedturen vi hadde sett for oss... Lillemor på sin side, hun løp framover og kastet seg ned med rompeakebrettet - mot de siste og største bakkene kunne vi bare skimte noen fremmedfolk som sto stille i kanten når hun kom.
Nede på parkeringa var det overfylt med biler, og det var bare akkurat så man kom seg i mellom for å kjøre ut.
Vi var kjempeheldig som fikk med oss kosen ved å være på tur uten alt for mange mennesker hengende rundt seg, lysningen og den lyseste tiden - på hjemvei begynte det smått og bli mørkt - samtidig med masse, masse, masse mer folk...

Friluftlivets år i år -
Vi har friluftlivets år hvert år her i smurfeland, vi elsker å være på tur - og vi gleder oss allerede til neste gang vi kommer oss ut :-)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen s...