Dette er et spooky tema å begi seg inn på, det er et veldig berørende tema og det krever stor ballansekunst - jeg vil likevel driste meg utpå...
Ytringsfriheten er heftig tema om dagen - det skrives og skrikes om at vi må ivareta og bevare ytringsfriheten, det skrives og skrikes om de som taler med to tunger hvorpå man sier en ting og gjør noe helt annet.
Plutselig har det blitt rene lapskausen av skriverier, kommentarer, synsinger, meninger, anti, pro, hyklersk, naivt osv. osv.
Ikke bare snakker folk om ytringsfriheten, og ikke bare kommenterer folk det andre har skrevet som ikke orker å skrive selv.
Neida, nå har man også sett sitt snitt i at man kan bruke andre sammenhegner - positive og mindre positive til å framsi ens ytterste, sterkeste og særeste holdninger... i ytringsfrihetens navn selvfølgelig.
Når det skjer, mates selvfølgelig debatten eller kveruleringen om man vil, enda mer... og det er veldig interessant...
Jeg tenker;
Om jeg er sykepleier, lærer, selvstendig næringsdrivende, advokat, politi, helsefagarbeider, elektriker eller hva det måtte være kan jeg mene hva jeg vil likevel? Kan jeg ytre hva jeg måtte ønske i ytringsfrihetens navn uansett hva jeg måtte inneha av yrke?
Jeg tenker videre;
Ja, og ja.
Jeg tenker enda litt videre;
Selv om jeg har rett til å ytre hva det enn måtte være - er det etisk rett? Er det noe som likevel begrenser meg i kraft av profesjon og yrke / arbeidssted?
Jeg tenker faktisk enda litt mer;
Nei, og ja.
Som selvstendig næringsdrivende kan jeg ytre akkurat det som måtte passe meg. Om jeg får en kontrakt, et oppdrag, interesserte kunder på telefonen eller ikke får det - jeg har valgt det selv og det er meg og mitt det går utover.
Om jeg er lærer, sykepleier, helsefagarbeider, politi eller har en annen profesjon og et annet yrke og arbeidssted der jeg er avhengig av pasienters, elevers og borgeres tillit for i det hele tatt å kunne gjøre en god jobb - da er det ikke lenger bare meg og mitt det går utover.
Når mine ytringer legger begrensninger på mennesker som skal motta min hjelp og tjeneste og på arbeidsgiver, da er det noe som naturlig og i seg selv skulle begrenset meg. Jeg har fortsatt min rett til å ytre meg, men denne retten stemmer ikke lenger overens med min profesjon og den jobben jeg er satt til å ivareta, da har jeg rett til - og plikt til - å i rettferdighetens og etikkens navn vurdere å tre ut av det tillitsvervet det er å være sykepleier, helsefagarbeider, lærer, politi og annet som krever folks tillit.
Hvordan skal en lærer som går så hardt ut mot muslimer forvente at elever, kollegaer, foreldre / foresatte og samfunn har tillit til en?
Hvordan skal en sentral politiker som har ytret seg veldig på skeive i forhold til homofile forvente at homofile (og andre)har tillit til en?
Hvordan skal en sykepleier eller hjelpepleier som framstår stigmatiserende og negativt til rusmiddelavhengige forvente tillit og velvilje fra denne pasienten og ens pårørende?
Hvordan kan en politibetjent som ytrer at utlendinger er kriminelle yte respekt og tillit hos nettopp de samme utlendingene (og andre)?
Eksemplene kunne være mange og er mange...
Poenget er at man som en offentlig person med ansvar for folks liv og helse, for sikkerhet, for barn og unge osv. ikke kan ytre hva man vil på den ene siden og samtidig tre inn i tjeneste på andre siden som om man ikke hadde sagt annet enn god dag - det blir litt god dag mann økseskaft for meg...
Som mor til elev i skolen, mor til barn i barnehagen, som pårørende på sykehjem og i sykehus, som kollega, som lesbisk, som kristen, som en helt allminnelig borger i dette landet forventer jeg faktisk et visst samsvar her!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar