lørdag 31. januar 2015

Ung, kristen og homo...

http://www.ung.no/homofil/1383_Ung,_kristen_og_homo.html

Jeg kom over denne lille teksten her, og tenke tilbake - ikke til jeg var ung, for det er jeg tross alt enda, men til jeg var veldig ung og temmelig famlende i forhold til identitet.

Du som er i ungdomsskolealder eller på videregående, og du andre som leser - tenk tilbake på tiden du kom i tenårene og gjennom tenårene.
Husker du hvor mye som endret seg i både hode og kropp på den tiden?
Husker du når du opplevde din første forelskelse?
Husker du alle tankene som dro gjennom hodet ditt i forhold til kropp, utvikling, selvbilde og ikke minst i forhold til forelskelse og det som hører med?

Det gikk en del reportasjer på tv om homofili på den tiden, av en eller annen grunn - eller la jeg kanskje bare mer merke til det da.
I alle fall, jeg husker at jeg i fjorten - femten års alderen røk ut i stadige diskusjoner med mor mi om homofili.
Diskusjonene kunne være så heftig at mor mi i sitt engasjerte nu kunne bryte ut "du holder med de og tar de i forsvar, pinadø så man kan begynne å lure på om du også er en av de..."
Hver gang, hver eneste gang mamma kom med denne setningen tok jeg en helomvending. Jeg gikk rett i front på motsatt side og kunne være av de hardeste og krasseste, da med hensyn til at jeg aldeles ikke tilhørte denne gruppen - men det måtte da være lov å forsøke å se ting fra deres side.

Vi så reportasjer om åpen kirkegruppe som var etablert i Oslo og fikk høre om alle de kristne homofile som plutselig hadde et sted å gå til, tenkte jeg i mitt stille at en gang skal jeg flytte den veien og da er åpen kirkegruppe et sted også for meg. Samtidig var det over hodet ikke klart nok for meg selv en gang at jeg var lesbisk på den tiden, jeg lekte på en måte med en tanke som jeg ikke hadde verken hold for eller begreper om.

Jeg starta på videregående etter hvert, bodde hjemme et år igjen før jeg dro på bibelskole. I løpet av året på Bibelskole kom og gikk de samme tankene som jeg hadde hjemme - jeg så på en måte for meg en tilværelse lenger sør i landet der jeg kunne gå i ei kirke som var åpen også for homofile. Fortsatt var det like fjernt for meg at jeg var lesbisk, heller gikk tankene i snurr i hodet på meg med tanke på forhold og familie.
Vi hadde ikke overraskende en time som omhandlet homofili i løpet av det året, og da var læreren vår så tydelig ubekvem at han både var innehaver av det største usikre smilet jeg noen gang har sett, og han rødmet når han pratet. Han fortalte om ei flott kristen jente som hadde gått på Bibelskolen ei tid før oss, som hadde fått seg kjæreste... ei jente... det ble presentert som den pinligste og trasigste greien.
Tiden gikk, jeg ble ferdig med Bibelskolen og kom hjem til mamma før jeg hoppet inn for å gjøre ferdig videregående.

Sommeren hjemme skulle plutselig endre min oppfatning av meg selv, av livet og av det aller meste...
Min søster fikk besøk av ei venninne, ei jeg bare hadde hørt om... veldig mye.., så mye at jeg var pisslei av å høre om henne...
Det sa pang i det samme jenta kom snublende inn døra. Hjertet hoppet himmelhøyt, jeg fikk utfordringer både med hvor jeg skulle se, hva jeg skulle si og ikke minst de mange tankene som svimet i hodet mitt etter at hun var dratt igjen. Den første store forelskelsen min var et faktum, det var i alle fall ikke til å putte under en stol - og det var i ei jente...

Etter sommeren var jeg på plass på videregående, og denne tiden skulle jeg virkelig få gå noen runder med meg selv og vår Herre.
Jeg var etter hvert til forbønn for å komme unna alt av både tanker og følelser som holdt på å gjøre meg gal...

Hva sier man når den som skal be spør om det er noe spesielt man trenger forbønn for?
Man sier ja, jeg tenker på noe spesielt - og den som ber sier det er helt greit, man trenger ikke utdype... heldigvis.
Så, hva skjedde?
Jo -
Jeg gikk til forbønn i menigheten flere ganger som sagt, alltid for de samme greiene - men til forskjellige personer.
Hva ba man om?
Man takket først for at Gud vet hva saken gjelder, så ba man om hans nåde og vilje - sånn for å ta kort versjonen.
Fikk jeg det svaret jeg selv hadde bedt om i flere år, og som jeg nå forventet å få?
Nei.
I stedet for at jeg ble kvitt både tanker og følelser som jeg ønsket og ba om, fikk jeg flere ganger - via flere personer det samme bønnesvaret - men med noe forskjellig ordbruk;

Du frykter menneskene. Det er ikke menneskene du skal frykte, det er meg sier Herren. Du skal være deg selv sier Herren, stol på meg.
Du skal ikke frykte menneskene sier Herren, det er meg du skal frykte. Våg å være den du er, stol på meg sier Herren.

Disse svarene kom om og om igjen, sammen med samme svar i ca samme ordlyd. Jeg ble ikke klokere, heller enda mer forvirret.
Etter å ha brukt et år på til og fra forbønn, tok jeg like godt bort i mot et par år til der jeg gikk både og irriterte meg over bønnesvarene og undret meg over de.
Etter nesten to år fant jeg der i mot ut at når jeg har valgt forbønn i tro for å få hjelp, og dette er svarene jeg har fått - da må jeg også våge å tro at svarene jeg får holder.

Med denne avgjørelsen tok jeg et skritt videre og bestemte meg for å besøke åpen kirkegruppe, og da jeg kom dit første gangen - da kom jeg hjem.
Kjære tid for en opplevelse -
Jeg kom inn i kirkerommet, satte meg ned, lyttet til sang og til preken - og jeg bare kjente dette er rett, nå er du på rett sted. Det var så godt for både sjel og kropp. Menneskene i rommet formidlet kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesket, de sang og de lovpriste Gud og de priset kjærligheten. Dette ble mitt første møte av mange møter i åpen kirkegruppe, en levende kirke bestående av mennesker som har ett felles ønske - de vil være sammen til Gudstjeneste.

I morgen tenker jeg å fortelle litt om fortsettelsen, for det ene er å komme til forståelse og aksept for egen del - noe annet er det med familie, venner og samfunn...


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen s...