Jeg blir så sint, så veldig ubeskrvelig sint, så ufattelig sint...
Det river langt inn i hjerterota på meg, i mammahjertet og i det hjertet som enda kan kjenne hvordan det var å være ei lita jente på fire år, seks år, syv år, ni år, elleve år.
Jeg ser på den lille jenta mi som nå er åtte år, på den lille gutten min som er ni år.
De sitter i sofa, prater og ler, inntil nå i dag har de ikke hatt en eneste krangel i mellom seg - som jeg må innrømme gjør det særdeles godt i hjertet mitt når jeg løfter blikket den veien.
Jeg kan fastslå for meg selv at vi er heldig jeg og konemor, vi har to trygge, tilfredse og tillitsfulle barn - så får det heller være med noen justeringer her og der fra tid til annen.
Når jeg så leser den artikkelen som er tilknyttet dette innlegget, når jeg tenker på alle de hjelpeløse stakkars små gutter og jenter bare i vårt eget land, for ikke å snakke om rundt om i verden - som lever i konstant angst for neste møte med en overgriper, som vrir seg i fysiske symptomer som kvalme og smerte, svimmelhet og skader...
... Da kjenner jeg at jeg ikke bare blir trist langt inn i sjela, jeg blir sint langt inn i margen og jeg blir så redd at jeg kan gjøre på meg.
Som mamma ønsker man det aller beste for barnet sitt, de aller fleste mødre i alle fall.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man vet at noe er alvorlig galt og prøver det man kan for å hjelpe barnet - men kommer til kort.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man har bedt om hjelp til barnet sitt og opplever motstand og anklager i stedet for å få den hjelpen barnet trenger.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man kommer til kort og er tvunget til å sende barnet sitt et sted man vet at det vil bli skadelidende.
Det er vanskelig som mor og som et normalt menneske, jeg velger å se meg selv som normal, å forstå hvordan systemet i landet vårt er bygget opp.
Hvorfor har ikke barn de samme rettighetene som voksne?
Hvorfor kan ikke vi som er voksne og skal ivareta barna bare gjøre det?
Hvorfor klarer ikke det systemet som er satt til forsvar og beskyttelse for barna å gjøre det som er meningen?
Hvordan kan vi la de samme feilene skje om og om og om igjen, at vi velger å tro på voksne framfor barna?
Hvorfor skal redselen for å feilaktig anklage voksne gå forran å sjekke ut om et barn lever i helvete?
Hvor lang tid skal det gå før vi får samme rettsvern for barn som for voksne, som for økonomiske selskaper, som for dyr..?
Hvor mange barnesinn skal ødelegges før man lar tvilen komme barna til gode og ikke de voksne?
Hvor mange barn skal ødelegge kroppen sin med selvskading enten ved direkte å skade seg selv, ved rus eller ved å drive et destruktivt handlingsmønster som man er vokst opp med?
Hvor er barnevernet?
Hvor er fosterhjemmene?
Hvor er det lyttende øret til barnet?
Hvor er de økonomiske midlene til barnehusene?
Hvor er politikerne?
Hvor er barneombudet?
Hvor er barnets minister?
Hvor er regjeringen, når det kommer til bevilgninger, øremerking av midler og oppfølging?
Hvor er kontrollorganene som skal følge opp at viktige oppgaver faktisk blir gjort?
Jeg for egen del hadde ikke hatt i mot å bli ettersett ekstra på bekostning av eget rykte, dersom jeg visste at jeg har rent mel i posen og det faktisk kunne være med å redde et lite barn.
Er du som leser klar over hva som skjer med et barn som lever under overgrep, om det er seksuelle overgrep, vold, rus eller psykiske overgrep..?
Vet du hva som foregår i hodet på disse barna?
Vet du hva som skjer med disse barna?
Det kan jeg fortelle deg litt om...
i morgen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar