Den ene tingen som er verre enn tanken på å be om hjelp, er at noen andre foreslår at du skal be om hjelp

Jeg har denne nevromuskulære sykdommen som ikke er videre kjent for folk - ikke mannen i gata, ikke sykepleiere, ikke leger - liketil kjenner ikke en gang spesialister på feltet nevrologi til denne sykdommen sånn uten videre.

Et par ganger om året har jeg vært fulgt opp av ei tøtta på rikshospitalet ved enhet for sjeldne diagnoser. Damen er professor i ditt eller datt og er en av de i landet som vet mest om min sykdom, kanskje er hun den som vet mest for alt jeg vet. Likevel forteller hun meg at hun vet det hun vet og man antar en del, men kunnskap på området får man faktisk framover - gjennom oppfølging og samarbeid med meg og andre som har sykdommen.

Hvordan det er med denne legen og nyervervet kunnskap på området vet jeg ikke, det jeg vet er at jeg selv har innhentet ny erfaring på området - gjennom erfaring, erfaring hva angår symptombildet og derav også sykdommen. De mest vanlige og mest gjennomgående symptomene er smerter, stivhet og utmattelse.

Jeg skal ikke dra dere gjennom sykdommen, det ser jeg ikke noe hensikt i. Det jeg har tenkt er å ta dere med inn i noe av det som har vært greien gjennom det siste halvannet året sånn rundt om.

Økt muskelstivhet og forsterket smertebilde, disse to greiene er gode kompiser og opererer i stor grad sammen. Gjennom et par runder med Covid, en periode med hetebølge og en periode på to - tre år under konstant mentalt press i forbindelse med uførhet - har kroppen jevnt over blitt stivere. Når kroppen blir stivere blir balansen dårligere. Når kroppen er stivere er det også jevnt over et konstant smertebilde.

Hvorfor sier jeg dette, hvor vil jeg?

Hensikten med å dele hvordan sykdommen arter seg er konsekvensene av disse endringene, å få en forståelse for og et bilde av hvordan ting arter seg.

Aktivitet fører til mer stivhet, stivhet fører til mer vondt og liketil dårligere ventilering - altså pust. Stivhet og vondt gir utfordringer med balansen og samlet gjør dermed disse greiene at det blir mindre fysisk aktivitet i form av turer.

Så kom brått den torsdagen, eller om det var en helt annen dag, da ikke jeg - men en sosionom på rehabiliteringssenteret jeg befant meg på skulle slippe det vi kan kalle bomben.

Du skulle ikke vurdere å snakke med ergoterapeut for å se på muligheter for å se på evt. hjelpemidler? 

Du som leser dette skal vite det at det finnes én ting som oppleves verre enn at du en dag kjenner tanken streifer deg om å be om hjelp i den tredje kategorien jeg beskrev i forrige innlegg - den kategorien som handler om tap av mestring, tap av funksjon. Den ene tingen som er verre enn tanken på å be om hjelp i kategori tre, er at noen andre foreslår hjelp, foreslår at du skal be om hjelp - og det var akkurat det som skjedde denne dage, noen foreslo at jeg skulle vurdere å ta i mot hjelp...

Hva svarer man så til slikt, til forespørsler som er det man innenfor fagfeltet lett vil kunne definere inn under personinngripende forslag?

Jeg mener det seriøst, når man begynner å begi seg utpå tematikk som har å gjøre med bistand i form av hjelpemidler av uansett art - altså fysiske greier som skal ha til hensikt å gjøre hverdagen lettere for skrotten å ta seg gjennom, da snakker vi å gjøre inngrep i en persons liv på en måte som blir personlig og ekstremt sensitiv... i alle fall for noen...

Men hva skjedde?

Forslaget om å kontakte ergoterapitjenesten var sluppet,

med det også en viss faglig ytring i retning av at den skrotten min ikke har det så kjekt som den kunne, at den har mer utfordring i hverdagen enn hva som er både forventet og hensiktsmessig - at det fra personen over bordet for meg kom et saklig utsagn om å vurdere tiltak som faktisk kan gjøre hverdagen enklere og kan hende også bedre...

Så-

Hva har jeg gjort med denne oppfordringen?

Jeg deler det i neste innlegg, sammen med opplevelsen rundt...

Brått en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, blir du bevisst en tanke som flyter på innsiden av hodet ditt

Det jeg nå skal dele med dere er tanker jeg har brukt en del tid på å vurdere om faktisk er noe jeg ønsker å dele, eller skal la forbli tanker i mitt eget hode...

Som du allerede forstår har jeg besluttet å ta dere med inn i min verden av tanker og følelser knyttet til noe jeg og mange, mange med meg - kan hende faktisk også noe akkurat du som leser har et anstrengt og motvillig forhold til...

Det jeg skal dele med dere er tanker og følelser knyttet til det å ta imot hjelp.

Orker du å ta ned den boksen øverst oppe på skapet til meg?

Hadde du orket å gi meg en håndstrekning med å flytte dette bordet?

Gidder du bare å støtte litt opp denne her sammen med meg?

Kan du legge denne opp dit for meg?

Er tingene jeg har nevnt over ting som er vanskelig for deg å be om hjelp til?

Jeg vil ikke tro det er disse tingene som er utfordringen for deg, det er det ikke for min del i alle fall. Grunnen er at dette er helt konkrete og fysiske tilfeller, det har absolutt ikke noe med meg som person å gjøre.

Nå -

Se for deg at du går i butikken og ser etter en spesiell ting, du finner ikke det du leter etter så du gir deg selv ekstra tid på å lete. Først går du gjennom et område én gang, så går du gjennom området en gang til - det burde da være i dette området det du leter etter befinner seg. Så ser du en som jobber i butikken -

Unnskyld, jeg leter etter... Vet du hvor jeg finner det?

Unnskyld, dere har ikke .., jeg finner det ikke?

Eller du har en greie ved deg selv som du lurer på hva er, burde du kan hende oppsøke lege - eller er dette noe som er helt vanlig og trolig ordner seg selv - det lurer du på. Ringer du legekontoret for å sjekke, eller spør du en venn som du vet kan en del om slike ting?

Hei, ja jeg har en greie med.., så lurer jeg på om dette er noe jeg burde sjekket nærmere - eller om det bare er noe som kan komme og vil gå over av seg selv?

Du, jeg har oppdaget noe greier... Er dette ting jeg burde følge med på, skulle det vært sjekket ut eller kan jeg bare ta det helt rolig med at det ordner seg selv?

Er eksemplene over noe du finner vanskelig å ta opp, sjekke ut?

Jeg vil tippe at for noen er det fortsatt ikke noe problem, for eksempel for meg - koster meg ikke en kalori å spørre om hjelp i butikken eller ringe for å sjekke ut noe. For andre kan det være en utfordring å skulle ta tak i eller sjekke ut / spørre om råd - fordi disse tingene er noe som i tillegg til å være konkrete, er noe rører ved en selv direkte; Jeg klarer ikke å finne noe jeg burde finne, jeg har en opplevelse av, jeg er usikker på osv. I disse eksemplene er vi i et grenseland mellom noe som er konkret og fysisk, og noe som rører inn på meg som person og mine opplevelser av ting - det kan fort gjøre det vanskelig.

Så -

Tenk deg at du har en kronisk sykdom, noe du som leser kan hende har for alt jeg vet. Tenk deg at denne sykdommen gjør noe med deg, den påvirker deg på en måte som gjør at du brått eller over tid opplever at enkelte ting som har vært greit - blir vanskeligere.

Se for deg at mobiliteten din, altså evnen din til å bevege deg rundt, begrenses.

For noen kan det være at man høres ut som en elefant når man kommer labbende, spesielt ned trapper (helt tilfeldig eksempel...).

Det kan være utfordringer med balanse som gjør at man vagler over gulvet som om man har promille innabords.

Kan hende er det på det finmotoriske du opplever utfordringer, hendene dine oppfører seg ikke slik de har pleid å gjøre - du har blitt mer klomsete, du mister tidvis ting.

Du har ikke lenger inne pinsettgrepet, det lille grepet med fingrene dine vet du - som gjør at du kan plukke opp en pille, en perle eller knyte sko.

Sånn kan man fortsette, konklusjonen blir likevel den samme - spørsmålet om behov for hjelp / støtte er et faktum.

Brått en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, blir du bevisst en tanke som flyter på innsiden av hodet ditt - Kanskje jeg skulle forhørt meg om muligheter for å se på aktuelt / aktuelle hjelpemidler? (altså hjelp / støtte)

Kan hende kommer det ikke over deg en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, men det blir nevnt for deg av fastlegen eller fysioterapeuten dersom du går til en sånn en - Kan hende skulle du ta kontakt med kommunens ergoterapeut for å se på muligheter for å få det eller det hjelpemidlet?

Hvordan ser du for deg de siste eksemplene over?

Er det noe som umiddelbart sier ingen problem, det hadde jeg bare gjort?

Eller kjenner du umiddelbar motstand til å be om denne typen hjelp, hjelp i form av hjelpemidler i hverdagen?

Jeg sa i starten av innlegget at jeg har gått runder med meg selv i forhold til hvorvidt jeg skal dele eller ikke dele de tankene jeg har rundt å motta hjelp. Det jeg tenker med deling av tanker, er tanker rundt den siste delen i innlegget over - det som handler om å motta støtte / hjelp i form av hjelpemidler.

Om du vil vite mer om disse tankene kan du henge på, så vil jeg dele de i neste innlegg.

en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn

Datoen i dag er en merkedag. Mange bryr seg ikke, mens mange andre bryr seg veldig og markerer kan hende dagen årlig.

For meg personlig er datoen i dag en viktig merkedag, viktig fordi opprinnelsen til merkedagen gjør at jeg kan leve mitt liv akkurat slik som jeg gjør, med hun jeg elsker og med våre barn - uten å bli betegnet som kriminell.

Dagen i dag er datoen for avkriminalisering av homofili i Norge, 21 april 1972 - altså ikke mer enn tre år før jeg stakk hodet ut i denne rare verdenen som vi lever i.

Jeg er 50 år når jeg skriver dette, det er i dag 54 år siden avkriminaliseringen av homofili her til lands.

Altså ble avkriminaliseringen et faktum akkurat i tide til at jeg ble født, og i det jeg vil si er nyere tid - helt objektivt selvfølgelig.

Homofile og lesbiske i mine foreldres generasjon ble sett på som kriminelle. De ble i tillegg behandlet som skitne, skumle og kan hende på sin måte farlige. De ble sett på med forakt og derav støtt ut, i tillegg ble de sett på med skam og som syndens vesen av sine egne. Venner av oss som tilhører den generasjonen har fortalt om det å leve med så kalte hemmelige møter og faktiske hemmelige møter.

Jeg har vokst opp med, og tilhører, en generasjon der vi har gått fra å snakke om homofile i den tiden jeg vokste opp, til å i dag å snakke om skeive. Fortsatt sier mange på mitt hjemsted bare homofile som en samlebetegnelse for folk som elsker noen av samme kjønn. Begrepet lesbisk er et for meg nesten fremmed begrep, i alle fall ikke et begrep jeg har brukt - dette til tross for å tilhøre gruppen selv. Jeg har faktisk en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn, dette fordi det i mine ører nesten utelukkende har vært brukt i nedsettende, anklagende og generelt ikke greie settinger.

Den rareste opplevelsen jeg har hatt med begrepet lesbisk, eller lesbe, er faktisk fra jeg var en ung voksen og var del av et stort familieselskap. Mens jeg sitter på kjøkkenet kommer altså et barn bort til meg, hun stopper opp og ser meg rett inn i øynene mens hun i en blanding av å snakke og viske utbryter "lesbe..." med en tone som jeg umiddelbart opplevde som fordømmende og angripende. Jenta sa det først én gang mens hun ut fra hva jeg kunne se så etter en reaksjon hos meg, så en gang til med samme blikket som boret seg inn i øynene mine i det hun mer hveste nølende enn hun snakket "lesbe..."

Der og da skvatt jeg til, før jeg tok meg i det og undret meg over hva som skulle få ei jente på åtte - ni år til å opptre som hun nettopp hadde gjort. Slike greier kommer ikke av seg selv, det kommer fra et sted var min tanke. Jeg var hyggelig mot jenten som jeg var mot resten av familien hennes, samtidig kjente jeg en klump på innsiden hver gang foreldrene til jenta ikke bare snakket til meg - men opptrådde sammen med meg.

Seriøst -

Jeg har personlig aldri kjent behov for å markere meg- etter at jeg først kom ut som skeiv.

Når jeg våget å erkjenne det jeg i min ungdom anså som en feil, et mindreverd, en skam og en last. Når jeg først våget å ta det innover meg selv, og deretter å erkjenne det og si det høyt for andre, var jeg både trygg I troen på og relasjonen til den Gud jeg tror på, og meg selv.

Jeg har som åpen skeiv aldri kjent at jeg har måtte kjempe noen kamp på mine vegne, dels fordi kampen er kjempet før min tid og dels fordi jeg ikke har brydd meg med hva andre måtte mene om meg.

Vi har årlige debatter om bruk av regnbueflagg, pride i barnehage og skole og for ikke å glemme skeive i kirken.

Pride har vokst langt ut over det man startet med. En konsekvens av at pride har endret seg er at vi i dag har to leirer også blant skeive. Vi har leiren med de, misforstå meg rett, tradisjonelle skeive og vi har leiren med alt mulig man kan komme på av mennesker som skiller seg ut fra den tradisjonelle heteronormen. 

Jeg har ingen oversikt lenger, det må jeg bare være ærlig å erkjenne, når det kommer til alt man i dag betegner som skeiv.

Det handler ikke lenger om at vi har to kjønn og enten elsker det motsatte eller sitt eget kjønn, evt begge kjønn. I dag blander man biologi  med opplevd identitet, man blander det fysiske, det som kan bevises ved forskning, med opplevelser og oppfatninger.

Det er dette som har gitt grunnlaget for de to forskjellige retninger i den skeive verdenen, om man kan si det slik.

Det er dette som har gitt grunnlaget for stadig større forakt til den skeive befolkningen, og at man går bakover i stedet for framover når det kommer til forståelse, aksept og likeverd.

Uansett-

Dagen i dag er en merkedag, det er en dag verdt å feire og verdt å peke på som en viktig milepæl i norsk historie. Dagen i dag er dagen vi feirer at du og jeg har lik rett til å være, vi har lik rett til gjensidig kjærlighet med den vi elsker - uavhengig av om det er en med motsatt kjønn eller det er samme kjønn som en er selv.

Jeg kjenner takknemlighet over den kampen som er tatt av de som har gått forran meg og min generasjon.

Jeg feirer dagen i dag med takknemlighet og glede over å kunne leve mitt liv med hun jeg en gang forelsket meg i, en forelskelse som aldri har gått over. Uansett hvor mye jenta jeg forelsket meg i også har gjort seg skyld i at jeg har kjent på irritasjon og det kronprinsen vår en gang kalte adrenalin-sinne, så har altså denne jenta gjort seg langt mer skyld i en kjærlighet som bare har blitt sterkere med tiden, sammen med å skape og administrere en familie med en glede og lykke som vanskelig kan beskrives.

Så, kjære lesere -

Dagen i dag er dagen der også kjærlighet mellom to av samme kjønn ble anerkjent som god, vakker og ekte.

Dagen i dag er derfor en dag som absolutt anbefales å feire, samtidig som det absolutt er en dag som er verdt å markere rundt oss - det er viktig historie å lære våre barn om.

Det er ikke så veldig lenge siden at også vi var et land med straff for å elske, det må vi ikke glemme!

Det er dessverre også slik at dagen bevisst svartmales, misbrukes, av personer og samlinger som ikke er like takknemlig og glade for at man endret på loven mot homofili - disse skal ikke vies videre oppmerksomhet i dag kjenner jeg, men det er greit å ikke glemme at de finnes.

Gå ut, har du ikke markert dagen enda, så er min oppfordring at du finner din måte å markere dagen på - Om ikke for din egen del, så for et familiemedlem, en venn, en kollega, en bekjent eller rett og slett som en medborger.

Å markere denne dagen er ikke det samme som frislipp på alt man måtte stille seg undrende til med tanke på pride, foreningen fri, skeiv verden osv. osv.

Å markere denne dagen handler om lik rett til å elske den man elsker - uavhengig av om man har motsatt eller samme biologiske kjønn.

Legg ut et bilde med en enkel tekst, 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.

Eller nøy deg med å skrive en enkel setning - 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.

Hva du gjør er ikke så viktig-

Å gjøre noe viser uansett en viktig omtanke til de som har opplevd å bli kriminalisert, det viser også samhold og mangfold med alle som er redd fordi man igjen ser mer fordømmelse, hatkriminalitet osv. rundt oss.

I tillegg vil en enkel markering vise alle de som igjen tar kampen mot homofile at de har motstand.

Hvorfor i huleste jobber man ikke bedre sammen med andre profesjoner innenfor helse?

Om vi rykker helt tilbake til start i det første av disse tre innleggene-

Fastlegen er til for at vi skal ha en fast lege å gå til, det skal sikre kontinuitet og kvalitet. I tillegg skal det også gjøre det lettere å samhandle med spesialisthelsetjenesten - som igjen skal gjøre det bedre for pasienten. Så var det dette med overarbeidet, merarbeid, kapasitet osv som gjør at færre blir fastlege, mangelen er et faktum og man rasler med ordet fastlegekrise.

Det jeg opplever får meg til å undre på en sak, når det er så ille stelt med oss-

Hvorfor i huleste jobber man ikke bedre sammen med andre profesjoner innenfor helse?

Hvorfor kan man ikke ta til seg den kommunikasjonen som kommer fra andre profesjoner?

Hvor vanskelig er det å lese et notat; Merke seg avsender; ååååh, fysioterapeut.

Snappe opp overskriften; åååh, MR fot.

Merke seg beskrivelser fra undersøkelse hos fysioterapeut; ååååh, smerter,  stivhet, vart over tid, blir ikke bedre, tungt å belaste...

Konkludere; Jeg har ikke sett, unnskyld - jeg har ikke undersøkt pasienten. Likevel- fysioterapeut har undersøkt og dersom jeg legger godviljen til, kan jeg ta innover meg at mens jeg kan litt, så kan fysioterapeut mye, om slike ting.

Enden på visa; Henvisning sendes.

Dette skjer altså ikke, i stedet skjer følgende - her med kunstneriske friheter selvfølgelig;

Notat fra fysioterapeut; åååh, hva vil denne?

Snappe opp overskrift; MR fot, ja særlig.

Merke seg beskrivelse i notat; åååh, smerter, stivhet, vart ei stund, ingen bedring, tungt å belaste - uusj da...

Konkludere; Undersøkt av fysioterapeut,  ja særlig - han tror han kan bare komme her...

Enden på visa; Du må komme å snakke med meg på kontoret for å få henvisning. 

Tenk om sier jeg bare, tenk om fastlegen kunne spille litt mer på fysioterapeuten og andre i helse?

Litt tillit til hverandres fagområder, respekt for hverandres styrker og med det spare pasientene for både det jeg mener er unødvendige økonomiske utlegg og belastninger- det hadde gjort seg.

Det hadde gjort seg for pasienten,  men også for en presset tjeneste. Alt det fokuset vi har på fastlegekrisen, grupper og utvalg som skal se på og jobbe med krisen.

Hva med å se på også hvordan fastlegene ødelegger for seg selv, og trenerer ting for pasientene ved noe som kan løses så enkelt som å støtte seg på andre faggrupper?

Det ville ikke løser krisen, men det ville være et klokt sted å starte...

OG-

Det ville definitivt lette på en god porsjon frustrasjon blant pasienter som bruker masse verdifulle ressurser av forskjellig art på å fly i mellom de forskjellige. 

Jeg lar meg irritere og provosere av at ikke instanser oppover i systemet, med myndighet, krever et bedre samarbeid

 Man har de forskjellige profesjonene innen området helse, profesjoner som alle har en statlig autorisasjon. Denne autorisasjonen vil si en godkjenning og dermed også en anerkjennelse for sin profesjonalitet innenfor sitt yrke/ fagområde.

Når man har dette på stell, mener jeg at man som pasient må kunne forvente at partene innenfor helse, som vil si disse forskjellige profesjonene, kan samarbeide på vegne av pasienten.

Jeg forventer faktisk at fysioterapeuten min sender aktuelle opplysninger til fastlegen, som har en særlig rolle i å holde en kontinuitet og helhet for meg som pasient. Jeg forventer jo, når jeg er og tar et bilde av en eller annen art, at dette bildet oversendes en radiolog, altså en lege med spesialisering innen feltet, for tolkning. Beskrivelse av bilder forventes alltid tilbake til fastlegen, som vi alt har vært inne på er den som besørger kontinuitet og oppfølging.

Det jeg ikke forstår, som irriterer meg og faktisk provoserer meg, er når dette samarbeidet, når den samhandling jeg forventer for å gjøre det lettest mulig for meg som pasient - og billigst mulig for både meg og samfunn - ikke fungerer.

Jeg lar meg irritere og provosere av at ikke instanser oppover i systemet, med myndighet, krever et bedre samarbeid, bedre kommunikasjon, mellom profesjonene.

Eksempelvis går jeg til fysioterapeut én gang i uken.

Hvem er fysioterapeuten igjen?

Jo det er personen som antas å kunne mest om muskler og bløtbev knyttet opp til skjelett. Jeg betaler 190 kroner hver time i egenandel til denne karen, uansett hvor mye han gjør det jeg forventer eller hvor lite han gjør av det og heller skravler.

Etter ukevis med behandling blant annet på ett enkeltledd, finner fysioterapeuten at han vil sende et skriv til fastlegen min med anmodning om å henvise til MR.

Dagene Gikk og ukene gikk, etter en måned var jeg innom legekontoret og sjekket ut om brevet var mottatt. Joda, senere på dagen fikk jeg svar direkte fra fastlege- du bes om å komme inn til meg før jeg henviser.

Vel...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært hos fastlegen min, blant annet med smerter og nummenhet i foten. Jeg har tatt bilde av ryggen for å utelukke evt skade der - som er både grundig og greit. Likevel-

Gang på gang har jeg forklart at det er to typer smerter, én som er i forbindelse med nummenhet og én som sitter rundt ankelen.

Ikke en eneste gang har denne fastlegen ville se på foten, heller har jeg blitt henvist til MR av rygg og jeg har vært satt på kraftige medisiner mot nervesmerter. Medisinene var forysatt uten funksjon etter to uker, der i mot var det bivirkninger herfra til månen. Det hadde fastlegen ingen tro på at kom fra medisiner og valgte derfor å øke dosen. Fortsatt ingen undersøkelse av fot. Egenandel hos fastlegen er nesten 300 kroner.

Jeg tok en egen avgjørelse-

Det var helt uaktuelt for meg å fortsette med dette medikamentet som ødela meg, jeg kuttet tvert og har forsøkt å håndtere foten på egenhånd.

Hvorfor forteller jeg dette?

Følg med videre nå, så skal jeg si deg det.

Hva legger du i begrepet profesjon?

Fastleger-

Disse har vi etter hva som blir presentert stadig større mangel på i staten Norge. Arbeidsbelastningen sies å være av en karakter som gjør at det er færre som ønsker å ta på seg denne viktige jobben. 

Oppfølging for sin helse av samme person,  altså Fastlegen, over tid skal være fordelaktig for oss som pasienter. Ord som blir brukt er kontinuitet, kunnskap om pasient, kvalitet, utvikling og (rett) behandling/ tiltak.

Vi vet at de fleste fastleger er spesialister i allmennmedisin,  her forstås at de kan litt om et veldig bredt felt- rett og slett alt mulig rart.

Fastlegen er den som, i teorien i alle fall, skal kjenne  pasienten best, det er derfor man kan kjenne seg så trygg i bruken av begrepene over.

For kronikere eller pasienter med en sammensatt og konpleks helsesituasjon, er relasjonen mellom pasient og fastlege pekt særlig på som hensiktsmessig for å sikre kontinuitet i oppfølging og dermed også kvalitetssikre behandling og tiltak.

Fastlegen min, og din, har en medisinskfaglig utdanning som gjør at vi skal kunne kjenne oss trygg på at dersom vi kommer inn med en medisinsk utfordring- ja da har legen kunnskaper til å undersøke, vurdere og sørge for at man blir fulgt opp ryddig og skikkelig - enten på fastlege kontoret eller ved å henvise videre til noen andre.

Så er det slik at legen ikke styrer alene, når det kommer til mennesker. Vi har flere profesjoner, smak på den du- profesjoner.

Hva legger du i begrepet profesjon?

Jeg for eksempel er sykepleier,  som er en egen profesjon - altså et eget yrke eller fag om man vil, med en utdanning som er både teoretisk og praktisk for å skape en tilnærming til det man utdanner seg som,  feks. sykepleie. Grundige studier med lange praksisperioder der man innhenter erfaring under veiledning,  man øver seg og man skaffer et grunnlag så man skal være klar for den viktige jobben som venter etter endt studie.

Fysioterapeuter med fokus på og kunnskap spesifikt om muskler og skjelett. Radiografer med fokus på og kunnskap spesifikt på å ta bilder med hjelp av tøntgenapparater, MR maskiner eller CT maskiner- komplisert og avansert utstyr som gir muligheter for god bildediagnostikk og å oppdage og diagnostisere skader i skjelett og bløtdeler. Man kan fortsette å ramse opp både ergoterapeuter, vernepleiere, kiropraktikere og fotpleie og flere til - alle eksempler på profesjoner innenfor helse - Hver med sin spesialitet.

Hvorfor gjør jeg dette, hvorfor dette pjattet om fastleger og om profesjoner?

Følg med videre så skal jeg fortelle deg det...

jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger

"Ta deg sammen"

Det er ikke mine ord, det er ordene til Torstein - mannen med EL-fartøyet som han styrer med én finger.

Jeg har tenkt litt på den setningen, nettopp fordi den kommer fra akkurat han.

Torstein har klart å utdanne seg til lektor, han har vært politiker og stått på både kommunelister og fylkeslister, sittet i kommunestyret og fylkestinget, hatt ymse jobber - og jobber i dag som regionleder i et assistansefirma og han holder massevis av foredrag.

Alt dette har Torstein fått til- og får til, som alvorlig muskelsyk må man da visselig kunne si. Fartende rundt på EL-fartøyet sitt mens han på ingen måte synes synd på seg selv, lar seg bremse av eller påvirkes av sin muskelsykdom.

Herlighet tenker jeg, for en kar.

Jeg får høre hvordan det gikk til da Torstein fikk irettesettelse av Mental Helse Ungdom etter et avisinnlegg der han hadde ytret at folk måtte ta seg sammen.

Torstein påpeker at han med tiden har lært at han har vært heldig, han har nemlig aldri vært i en posisjon der psykisk uhelse har vært et tema for han.

"Jeg har aldri slitt psykisk eller hatt noe grunnlag for å kjenne på psykiske utfordringer- derfor har jeg heller ikke forstått hva det vil si å slite psykisk"

Videre påpeker Torstein at han tok seg i det, han gikk i seg selv og han måtte ta innover seg at her var tilsnakket velfortjent, fordi han har hatt det han antar er fordommer mot psykisk sykdom.

Jeg tar også det til meg - vi har alle noen fordommer, mot ett eller annet.

Videre i samtalen ble jeg dvelende i  undring på hva det er denne mannen har med seg som gir han denne mentale styrken og positiviteten?

Født med et lyst sinn, født inn i en veldig ressurssterk og god familie, vanvittig tro på seg selv og tar derfor de fleste utfordringer - dette er noe av det Torstein legger til grunn for egen iboende styrke.

"Du har fått så mye av samfunnet, det er brukt så mye ressurser på deg. Når du har et godt hode Torstein, så skal du jammen også bruke det og gi tilbake til samfunnet."

Dette, sånn cirka, var ordene Torstein fikk fra mammaen sin da han var på vei inn i voksenlivet. Forventninger, det er alltid stilt forventninger til Torstein - han har aldri sluppet unna i sympati med bakgrunn i sykdommen sin.

Torstein har lært seg, litt gjennom å bli irettesatt av Mental helse ungdom for uttalelsen om å ta seg sammen, men mye av seg selv, at det ikke er alle som er like godt rustet mentalt som det han er. Det er ikke bare for en hver å ta seg sammen.

Puuuh...

Det gir meg umiddelbart litt mer piff i min situasjon kjente jeg da han sa det - jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger.

Men, så er det noe med å bruke hodet - også for meg.

Man kan ikke sammenligne folk gjennom direkte sammenligning, i alle fall er dette noe som sjelden lar seg gjøre.

Dessuten, som Torstein påpekte - "Jeg er født slik, jeg vet ikke av noe annet". Før han la til at det helt klart vil være verre for personer som er friske, for så av en eller annen grunn brått opplever et funksjonstap som putter de i en rullestol.

Når jeg avsluttet samtalen med Torstein og tok løs på hjemvei denne dagen, var jeg fylt opp med undring, beundring og respekt overfor denne mannen.

Jeg har ikke tenkt over det, men har muligens hatt en formening om at jeg både er psykisk sterk, jeg har forsøkt det jeg kan å strekke til i arbeidslivet, jeg har etter hvert ikke mer å gi osv.

Samtidig har jeg muligens hatt en formening om, fordom kan hende, om at når man er så fysisk syk eller funksjonshemmet som for eksempel Torstein, ja da klarer man ikke å gå i arbeid - da er man ufør. Det er på dette området jeg har lært mest, om både de personer som lever med store og synlige fysiske begrensinger, men også om meg selv og mine antakelser - eller holdninger om man vil.

Selv om jeg aldri har tenkt over det, så har jeg hatt denne forestillingen. Ettersom jeg har antatt at slik er det, så må det ha ligget en holdning til grunn vel, og nesten enda verre - en fordom..?

Hva er det for noe Roshild, denne holdningen, denne fordommen?

Jeg skal være ærlig å innrømme det, jeg er flau på egne vegne!!

Oppsummert vil jeg si det -

Har du ikke vært bort i Torstein Lerhol før, ja da skal du søke han opp - jeg er sikker på at en hver av oss har litt å lære av denne mannen nemlig.

By the way-

Om går inn på google og legger inn handicrap crew i søkerfeltet, vil du finne Torstein og vennene med humorkanalen - handicrap crew... for spesielt interesserte vil jeg si :-) 

Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege...

Jeg har besøkt Torstein Lerhol i pendlerleiligheten hans i Oslo, der gjorde vi opptak til psykt bra samtale.

Vet du ikke enda hvem Torstein Lerhol er, ja da er det jammen på tide å ta rede på det. Torstein er etter hvert blitt en ganske kjent kar innenfor gruppen personer med nedsatt funksjonsevne- eller handicapede som han selv sier.

Torstein er født med en sjelden nevromuskulær sykdom, spinal muskel atrofi, muligens den mest kjente muskelsykdommen blant de sjeldne. Da Torstein fikk diagnosen ble foreldrene informert om at han trolig ikke ville bli mer enn to år, Torstein runder 40 i Mai i år og har aldri brukt energi til å tenke på verken hvorfor han har det handicapet han har, eller at han skulle vært annerledes. Tvert i mot- Dersom han kunne velge å bli frisk igjen morgen, er han faktisk ikke sikker på om han hadde valgt det.

Fordi?

Fordi han har skaffet seg et liv med mening. Mestring, livsglede, livskvalitet, mange gode relasjoner og en jobb han liker - er alt sammen ting som bekrefter han som person, som gir livet mening og samtidig gir fravær av psykisk uhelse og alt som hører med.

Dette kommer fra en kar som ikke lenger kan sitte i en rullestol, det blir for slitsomt og smertefullt. Torstein holder til i en liggestol, eller en liten elektrisk seng med hjul om man vil - en skikkelig EL-farkost som han styrer rundt med presisjon.

Tenk deg det du-

En kar på rundt 20 kg, jeg vet faktisk ikke hvor mange av han det går på én meg- liggende om ikke fysisk fastlåst og lenket til, så i alle fall fullstendig avhengig av, denne liggestolen, denne EL- sengen.

Mannen i EL-sengen jobber ikke 100%, han jobber 100% og faktisk mer, han er et arbeidsjern, en jobbmaskin, av de sjeldne om du spør meg.

"Jeg ligger jo hele tiden, så jeg er sikkert ikke så sliten som andre"

Nei, det kan du si.

Jeg tenker, og nå skal du høre-

Jeg tenker at her går jeg... her går jeg og baler med å få landet denne søknaden om ufør. Kroppen min er smertefull, stiv og generelt sliten - og det uten spesielle utfoldelse.

Jeg har en god psykisk helse, det vil jeg absolutt påstå. Styrke og visdom så det holder til å stå han av når det stormer rundt meg. Evne til å finne de ankerfester, de holdepunkter, som er nødvendig for å ikke miste grepet i en trygg og sikker tilværelse.

Likevel -

Tidvis kjenner jeg på en håpløshet som bare favner om meg. Jeg lar meg rive med av frustrasjon, fortvilelse, sorg, tap av både selvbilde og selvtillit og et stille sinne over at ting har vært og er som det er for meg helsemessig.

Sykepleieren i meg skulle aller helst gått på jobb som sykepleier, omgitt seg med pasienter som trenger en god miljøterapeut. Noe av det som har bygget min selvtillit og selvbilde gjennom årene, er en klokkeklar tro på at jeg er en dyktig miljøterapeut nemlig. Tilbakemeldinger fra både sjefer, kolleger og ikke minst de som trenger det mest - pasienter, sier meg at jeg er god i jobben som miljøterapeut.

Mammaen i meg skulle mer enn gjerne vært med barna, ungdommene, ut på tur i marka slik som jeg pleide. Pakke ryggsekk, ha med nok utstyr for flere dager og legge inn i marka for helgeturer - eller dagsturer.

Kjerringa i meg skulle absolutt vært mer tilgjengelig for å bidra mer med det fysiske i hjemmet. Husarbeid for å nevne noe - Jeg skulle veldig gjerne kunne bruke en dag til å gjøre en skikkelig innsats i hjemmet, shine så det synes både med støvtørking, støvsuging, vask av både baderom og øvrig arealer, sengeskift osv. osv. Jeg ville hatt dette på stell, fordi jeg liker å ha det på stell - VI liker å ha det på stell. I tillegg skulle jeg veldig gjerne sittet oppe om kveldene sammen med kjerringa, kjæresten min. Sett litt på TV, strikket mens hun leser bok eller hva enn, gått turer med hunden sammen osv.

I stedet befinner jeg meg i en situasjon der jeg har tatt innover meg at jeg ikke lenger kommer i arbeid.

Jeg har forstått at dette med fotturer som strekker seg over en viss avstand og ei gitt tid, ikke er noe jeg kommer så heldig ut av med tanke på hvordan kroppen responderer.

Når det kommer til ivaretakelse av hus og hjem, er mitt bidrag å drive det jeg kaller vedlikehold - og det er igjen noe jeg bedriver hele uken og litt hver dag. Kroppen setter en naturlig stopp for meg, som gjør at jeg fordeler oppgaver utover uken - Hva passer det at jeg gjør de forskjellige dagene, og hva er det som faktisk er behov for at jeg gjør daglig. Tid med kjerringa, til de gode samtalene og stundene der vi bare er sammen blir det veldig variabelt med. En tur med hunden i ny og ne, etter hver tur blir det ut fra konsekvensene konkludert med at det er lurt å drøye en stund til neste tur. Kvalitetstid i sofa og godstol på kveldene ender veldig ofte med tidlige kvelder, rett og slett fordi jeg kan ha utfordringer med å holde øynene åpen.

Dette er meg -

Så reiser jeg inn for å snakke med en kar som ikke kan eksistere uten at han har sin EL-seng med hjul, en kar som faktisk ikke kan sitte oppe fordi det alene blir alt for smertefullt. Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege... Vel- I tillegg til munnen, snakketøyet - og det beveger han til gjengjeld i rikt monn.

Jeg kjenner meg litt ukomfortabel her jeg sitter til ettertanke etter samtalen vår.

Heng på,

Neste innlegg blir en fortsettelse av møtet med Torstein!!

Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse

I en verden  som den vi befinner oss i pr nå, er matberedskap viktigere enn noen gang før.

Vi trenger alle mat, det finnes ingen unntak- la det være klinkende klart!!

Nettopp fordi ingen av oss kan klare seg uten mat er mat viktig beredskap, og noe vi på INGEN måte har råd til verken å ta for gitt, eller å gamble på at er noe som vil komme trygt seilende inn i vårt lille land uansett hvordan verden blir framover. 

Vi er heller ikke alene om å trenge mat, det gjør man også i andre deler av verden. Det er derfor både tid for å se lenger enn til vår egen nesetipp, SAMTIDIG som vi må fokusere betydelig mer på nettopp oss selv og våre nesetipper.

Matberedskap handler altså om vår egen, din og min, beredskap- samtidig som det handler om beredskap for mennesker som bor på helt andre steder i verden. Å sikre mat til verdens befolkning er et felles ansvar, og noe vi ikke løser ved konsekvent å se bort fra det særlige ansvaret vi som ressurssterke land har. 

Å verne om dyrkbar mark er derfor viktigere enn noen gang, fordi det handler om viktig beredskap for oss lokalt, regionalt og nasjonalt- men også fordi det er en viktig del av verdens beredskap - Som jeg har skrevet om tidligere.

Debatt, Kronikk | En forbrytelse mot menneskeheten? https://share.google/8bKHtXOs4khWH79kM

Debatt, Meninger | FN` s bærekfraftsmål og meg..? https://share.google/mvBQdawwOeNQrLuzA

1%,  kun én prosent av all vår norske jord, brukes til menneskemat. Denne lille 1% av all vår norske jord, er på sin side veldig godt egnet for å dyrke mat- spesielt her i Østfold. 

Ca 2% av jorden vår er egnet for annen dyrking.

Det vil si dere, at vi har 97% av jorden vår tilgjengelig for bruk til alt mulig man måtte komme på- Vei, bolig, næring, regulerte fritidsaktiviteter osv.

Likevel-

Norske politikere skal altså på død og liv skrelle av lag på lag på denne ene, skarve, stakkarslige, vesle 1% som står til dyrking av menneskemat -

Jeg får lyst til å rope det ut høyt, skrive det i store bokstaver;

SYNES DERE VI HAR FOR MYE MATJORD???

Videre lurer jeg på-

Hvor vanskelig kan det være å tenke følgende tankerekke?

Folk-beredskap-mat-jordvern!!?!

2026 er totalberedskapsåret, i alle fall på papiret.

Jeg vil dra det så langt å si at så fremt ikke politikerne får med seg matberedskap og psykisk helse som en faktisk del av totalberedskapen,  så er ikke totalberedskapsåret verdt mer enn blekket det er trykket i.

Kalkulert beredskap, beregnet beredskap, ca beredskap, enkel beredskap, gjettet beredskap- er alle eksempler på hva man kan erstattet begrepet totalberedskapsåret med dersom man ikke kan få seg til å ta totalberedskapen på alvor.

Om vi lar begrepet matberedskap ligge, og ser pitte litt på psykisk helse - Bare pitte litt, fordi jeg har skrevet om det tidligere mtp beredskap. 

Å være psykisk rustet til å stå I krisesituasjoner krever sin mann eller kvinne.

Vi trenger å ruste befolkningen psykisk, slik at man blir mentalt sterke og motstandsdyktige ovenfor påkjenninger utenfra, fysisk og psykisk  stress / press. Tilgang på mat eller manglende tilgang på mat påvirker både fysisk og psykisk helse. 

God psykisk helse gir utholdenhet mentalt, men påvirker også fysisk helse og utholdenhet. God psykisk helse bygger selvtillit og opplevelse av mestring. God psykisk helse gir opplevelse av trygghet og stabilitet - sånn kan man fortsette.

Min påstand er at Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse - fordi mangel på mattilgang gir det motsatte av god psykisk helse. 

Psykisk beredskap er kjempeviktig, og må ikke glemmes i den viktige jobben med totalberedskapen.

Det finnes de som går forran, lyser opp og viser vei i galskapen.

Råde kommune i Østfold-

Klokkeklar med sin nullvisjon når det kommer til bruk av matjord til annet enn mat.

Larvik kommune i Vestfold-

Ut etter Råde, tydelig i talen med nullvisjon når det kommer til bruk av dyrkbar mark til annet formål.

Nå har jeg søkt, i håpeslaushetens navn

 Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe om denne reisen med NAV, det er rett og slett fordi det ikke har skjedd en dritt...

Men, det skal sies- 

Brevet fra NAV til fysioterapeut tok sin tid å ekspedere...

Fysioterapeuten min viste meg brevet på nyåret da jeg kom til han, se her sa han- og viste meg et brev der han hadde notert dato for mottak... to dager før vår avtale, altså januar 2026.

Ut fra dette og dato for når det var gått ut fra NAV, har brevet brukt nesten tre måneder på å forflytte seg ca fem kilometer.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal tenke, så jeg velger å ikke tenke på hvorfor det gikk så lang tid. Det jeg derimot merker meg er at brevet ikke bare preg av å være nytt, det så på en måte brukt ut. Om man ikke hører noe hos NAV på et brev det er bedt om å svare på innen kort tid (ofte er 14 dager eller mindre), så skulle man tro det ble etterlyst... Men neida...

I alle fall er det slik med oss brukere dersom vi ikke svarer innen diverse frister, da kan vi faktisk risikere å miste både støtte og rett til støtte.

Uansett-

Brevet ble besvart umiddelbart av min fysioterapeut, når han først fant det - og levert personlig til min veileder i NAV - av meg selv... tte måneder på overtid... ingen omveier her.

Fra brevet ble levert gikk det ikke mer enn et par uker før det tikket inn noe i inbox hos meg-

Viktig brev fra NAV sto det, eller noe sånt...

Okay, så jeg rasket på inn for å lese - og det må jeg si du...

NAV, før denne innloggingen;

Fra å bruke et sted mellom tre og opp mot fire år på først sykemelding,  for så runder med AAP og alt det innebærer;

HUSK å sende Skjema Meldekort, som MÅ fylles ut hver 14 dag - uavhengig av om man kan håpe på endring til det bedre de siste to uker eller ikke. Det samme skjema skal også si noe om det å fortsatt være arbeidssøker framover.

Brått finner NAV det hensiktsmessig å dele skjema inn i to selvstendige skjemaer, som man da må passe på å få inn til tiden hver 14 dag - altså meldekort OG et idiotskjema der man kun skal  krysse av for om man fortsatt vil stå som arbeidssøker hos NAV, noe man MÅ uavhengig av om det er håpløst eller håp for å komme tilbake i jobb- mangler dette skjema vippes man utgir av dansen og mottar ikke lenger AAP.

De siste tre årene har jeg hatt ikke mindre enn tre veiledere i NAV. Jeg har måtte levere egenerklæring, godkjenne at NAV kan innhente diverse fra fastlege, spesialisthelsetjenesten,  fysio, rehabilitering osv. Likevel blir jeg bedt om å sjekke ditt med fysio og datt med rehabiliteringen jeg har vært på. Jeg har blitt purra på og minnet på manglende innsendinger - som er sendt inn. Jeg har måtte komme med ytterligere informasjon om egen helse fra steder NAV alt har bedt om tillatelse til å innhente opplysninger fra.

Det har vært krav om nye utprøvinger i jobb - da man har insistert på at det er viktig å være sikker i sin konklusjon. Det siste jeg ble informert om var at jeg ikke en gang trengte å møte, det viktigste var bare at man kunne hake av på skjema for at det var gjort og ikke fungerte.

Kan du forestille deg hvor sliten og gåen man kan bli av alt man må passe på, alt man ikke må misse på for å faktisk holde seg inne i et systemman helst vil spy av..?

NAV, i brevet ved denne innloggingen;

Jeg gjengir på så enkel norsk at ingen kan misforstå vil jeg påstå;

Du (altså jeg) har vist over lang tid at du ikke duger i noe jobbsetting. Du (fortsatt meg) har vist at du veldig gjerne vil jobbe, og har forsøkt det beste du kan- likevel;

Vi (altså NAV) finner at uansett hvor mye du prøver, så er det håpeslaust. Kroppen din er ikke noe å skryte av, du får det bare ikke til. I tillegg har du faktisk angst, som kompliserer det for deg. Disse tingene bekreftes av både fastlege, spesialisthelsetjenesten,  tverrfaglig team og til sist også fysioterapeuten din. Konklusjonen vår er at du er uten håp i arbeidslivet og kan nå søke om ufør, dette anbefaler vi at du gjør snarest og før det har gått ei uke fra du mottar dette brevet. 

Altså, jeg har forsøkt.

Jeg har forsøkt i flere år etter at min daværende veileder på NAV anbefalte og nærmest ba meg søke iallefall delvis ufør. Jeg har jobbet på- både 100 og 120 %, mer også i perioder. Men det holder ikke til mål.

Likevel-

Jeg ble noe satt ut av dette brevet på oppløpssiden.

Man har brukt mer enn tre år på å gnage om nødvendig dokumentasjon herfra til månen, for å unngå å få en søknad om ufør i retur.

Jeg har flydd hit og dit, spurt om og samlet dokumentasjon.

Underveis har jeg kjent meg liten, hjelpeløs, sårbar, håpløs og utmattet.

Leger og spesialistleger, spesialfysioterapeuter, en professor (den som iallf på papiret kan mest om sykdommen min), tverrfaglig team med fire-fem profesjoner sammen i en enhet... 

Likevel-

Et tungrodd system, vanskelig for vanlige folk å forstå seg på, gir seg ikke før man til sist krever og får uttalelser fra fysioterapeut.

Vi kan ikke se å ha nok dokumentasjon,  vi kan ikke være sikker, vi vil sannsynligvis få søknaden i tur- alt dette før et enkelt, men tydelig, brev fra fysioterapeuten kommer de i hånd...  Brevet framstår avgjørende, og det haster å søke før vinduet lukkes slik det framstilles...

Vel-

Nå har jeg søkt, i håpeslaushetens navn- og satser på at det holder.

Fordi, jeg er nemlig både møkkesliten og pisslei alt styret de siste årene. Konstante smerter og konstant stivhet, påvirkning av søvn og sosialt liv. Nå vil jeg bare bli ferdig, komme i havn med dette og kunne senke skuldrene.

Jeg ser fram til å ikke måtte bevise smerter og ubehag for et system jeg ikke forstår meg på. Heller ikke å måtte blottlegge det som oppleves som min udugelighet som menneske - det har for så vidt NAV tatt seg godt av til nå.

Nå gjenstår finalen, å se om søknaden faktisk blir godkjent, eller om ny runde venter...

Jeg vil til sist si-

Psyken min er sterk, det vil jeg påstå.

Det skal noe til for å ta meg. Derimot finnes det mange som ikke er like sterk. Det er slik at det koster å stå i dette systemet som på ingen måte er lagd for syke mennesker, mennesker som er sårbare, som stiller med mindre energi, som har nok med en hverdag der helsen utfordrer på flere områder ofte. Det finnes de som ikke klarer denne runden med systemet, som ender opp på et uheldig sted fysisk og/ eller psykisk, eller verre - som tar sitt eget liv.

Disse menneskene og de rundt synes jeg synd på.

Psykt bra samtale

 Pykt bra samtale 

I dag har jeg lyst til å drive litt egenreklame, ved rett og slett å reklamere for min egen podkast psykt bra samtale. 

Psykt bra samtale er en samtalepodkast om psykisk helse. 

Podkasten ble etablert i 2023, den eies og ledes av meg,  samtidig drives den i samarbeid med Mental Helse Moss og omegn. 

Utgangspunktet for Psykt bra samtale er et ønske om å være et verktøy, å bidra til å snakke i hjel stigma og tabu knyttet til psykisk helse. Podkasten bygger på en forståelse av at alle mennesker har en psykisk helse og at åpenhet, språk og samtale er avgjørende for forebygging, mestring og livskvalitet. 

Samtalene tar for seg psykisk helse både i et generelt perspektiv, med undertema og gjennom personlige erfaringer. Temaene spenner bredt og kan omfatte psykisk sykdom, rus, sorg, traumer, livskriser, identitet, livshendelser, utenforskap, å være pårørende og til og med beredskap.

Felles for episodene er åpne og ærlige, nære og varme samtaler – med mennesket i sentrum. 

Målet for oss alle burde være å normalisere samtaler om psykisk helse, gjøre de like naturlige som samtaler om fysisk helse. Psykt bra samtale ønsker å bidra til økt forståelse, til gjenkjennelse og til mot – både hos dem som strever, og hos dem som står rundt. Det er ingen mål om å gi fasitsvar, men å vise frem bredden i menneskers erfaringer og liv. 

Videre, å øke bevisstheten rundt psykisk helse i befolkningen, redusere skam og stigma, og å bidra positivt til folkehelsearbeidet. Gjennom samarbeid med Mental Helse Moss og omegn er podkasten knyttet fint sammen med frivillig psykisk helsearbeid. 

Podkasten har hatt et bredt spekter av gjester siden oppstart for snart to og et halvt år siden. Dette inkluderer personer med egenerfaring fra psykisk uhelse og rus, pårørende, mennesker i ulike livsfaser, samt kjente og mindre kjente stemmer fra samfunns-, kultur-, idretts- og organisasjonsliv. Det finnes ingen krav til hva gjestene må dele; samtalene formes av gjestens grenser, tempo og trygghet. 

Den typiske gjesten i Psykt bra samtale, til nå i alle fall, er mennesker som lar seg reflektere åpent rundt egen psykisk helse eller livserfaring. Mange har opplevd belastninger, brudd eller vendepunkt i livet, noen har på ingen måte opplevd dette. Uansett, fellesnevneren til podkastens gjester er et ønske om å bidra med sin stemme – enten for egen del eller for andres. 

Samtalene er lange, uformelle og lite redigerte. De gir rom for stillhet, følelser og refleksjon, og ledes av Roshild Solfjell, som kombinerer faglig bakgrunn fra helsefeltet med personlig tilstedeværelse og erfaring. 

Veien videre for Psykt bra samtale er å fortsette som et langsiktig og levende prosjekt. Podkasten utvikles i takt med samfunnsbehov, samarbeidspartnere og aktuelle temaer innen psykisk helse, og vil fortsatt være et bidrag til mer åpenhet, mer forståelse og flere psykt bra samtaler. 

 https://open.spotify.com/show/3Mz2cOfiBKwovsxOOMVVFc