En ettermiddag og kveld på legevakten

Jeg fikk meg en overraskende tur til legevakten før helgen, etter å ha låst ene kneet og kommet i en ubeskrivelig dus av smerter mens jeg drev og skiftet om, svett og god etter å ha gått hjem fra jobb.

Ambulansefolkene som kom og hentet meg var veldig hyggelige og menneskelige, faktisk så menneskelige at man stilte med en allminnelig lang og godt bygd kar - med ei lita og sped ei til partner.
Jeg må ærlig innrømme at jeg midt i all smerten var en smule betenkt da disse to skulle bykse meg ut av leiligheten på en liten stol med jul. Enda mer betenkt ble jeg da vi kom ut og jeg så at det fortsatt var rester av is i oppkjørselen de skulle gå på, og ytterlige mer betenkt da jeg skulle inn i bilen og denne lille skulle løfte fra utsiden… heldigvis har jeg ei lang og ikke minst sterk konemor!!

Da vi kom fram til legevakten, ca kl. 1715 ble jeg flyttet over på ei undersøkelses seng - heldigvis ei med en myk madrass, ettersom jeg skulle bli liggende på denne til klokka var over midnatt.
Ambulansefolkene sa ha det bra og lykke til, så gikk de mens jeg ble liggende bak et skjærmbrett i korridoren på legevakten.
Jeg lå der med et lite helseteppe over meg og vinterjakken min, heldigvis var konemor mi rask nok i tankegangen til å sende den med meg - ellers tror jeg at jeg hadde fyst ihjel.
Etter å ha ligget i korridoren fram til klokka var vel passert 1800 var det en sykepleier som suset forbi meg "hei, går det bra?"
"ja, men jeg fryser veldig" svarte jeg.
"Legen kommer snart til deg" sa hun så videre før hun forsvant.

Jeg ble liggende videre å fryse fram til klokken passerte halv syv og legen kom bortom for å prate med meg. Han skulle gjerne undersøke meg, noe som i utgangspunktet er en god tanke - men ikke når du har så vondt at det å stryke bort i kneet med fingerflaten er smertefullt alene. Vi ble enig om at en sykepleier skulle komme med smertelindring, så skulle han komme tilbake senere. Jeg ventet i ytterligere en halv times tid før det kom en sykepleier med ei sprøyte, hvor har du tenkt å sette den spurte jeg. I skinken var svaret… I skinken, jeg kunne ikke tro at jeg hørte riktig… Jeg forklarte at jeg i praten med lege var tydelig på at jeg ikke klarer å røre meg - så hvordan hadde han da tenkt at jeg skulle klare å få denne i skinken?
"Bare vent litt, så skal jeg gå å høre med han hva han tenker". Greit nok, om man hadde kommet tilbake - jeg ble liggende nesten en halv time til…

Denne gangen hadde man bestemt at jeg skulle få en veneflon, så kunne jeg få raskt virkende smertestilling. Jeg gjentok for fjerde gang tror jeg, jeg fryser så veldig - og i tillegg lå jeg og hakket tenner…
Åtte bom før man fikk satt en veneflon på niende forsøk. Et av de siste bommene traff en nerve i hånden og ga meg ikke bare enorme smerter, hånden rakte seg også ut og det samme gjorde resten av kroppen - bort sett fra det låste kneet som heller fikk et ytterligere smertehopp når beinet kom ut av posisjon sammen med spenningen i kroppen.

Jeg syntes på dette tidspunktet veldig synd på meg selv og jamret meg så det sikkert hørtes godt for de som satt rundt nærmeste hjørne, samtidig som tårene strømmet ustoppelig nedover kinnene på meg.
Morfinen tok ikke smertene i selve kneet, men den tok strømningene oppover og nedover beinet - samtidig som det var ubeskrivelig godt å kjenne at jeg sluttet å fryse.

Etter at klokka var passert 2000 et sted ble jeg sendt til røntgen, som var en effektiv affære - og behagelig varmt.
Klokka 2115 var jeg tilbake på legevakten igjen, ettersom man ikke fant noe spesielt på røntgen. Fra jeg kom tilbake til legevakten og til en ny lege kom og så til meg når klokka nærmet seg 2300, hørte jeg et flertall med "går det bra? legen kommer snart", "legen er rundt hjørnet", "du er neste, så legen kommer nok snart", "det går ikke lang tid nå".
En ting har jeg lært av dette - jeg skal tenke meg om før jeg propper pasienter fulle med beroligende ord som at legen er underveis… med mindre jeg vet at det faktisk er tilfelle.

Ca ved midnatt ble jeg kjørt til akuttmottaket, etter at påtroppende lege syntes det ikke gikk an å sende meg hjem med slike smerter - eller at jeg var i stand til å komme meg på toalettet på egen hånd. Og når jeg alt er inne på helt primære behov - jeg hadde ikke spist, eller drukket en dråpe siden klokka var før 1300 og jeg spiste lunsj på jobben… heller ikke vært på toalettet. En sykepleier spurte meg da klokka var 2230 om jeg ville ha kaffe eller noe, nei takk sa jeg - da er jeg redd jeg må på toalettet og det går jo ikke. SYkepleieren forsto det, som hun og forsto at man må ha væske uansett - og kom med et beger vann.

Ei natt på observasjonsposten med god smertelindring og god bedring, og heldigvis for meg en avlysning på operasjon morgenen etter - og jeg kunne forlate sykehuset nyoperert tidsnok til at ungene skulle hjem fra barnehagen før helga :-)