mandag 13. januar 2020

Jeg skriver for å gi bror tilbake den stemmen han mistet så fort og galt

Hvorfor skriver jeg?
Hvorfor denne tilsynelatende endeløse rekken med innlegg, etter min brors død?
Hva skal det være godt for, om i det hele tatt noe?

Vel-
Av meg og bror er det en gang slik at det er jeg som ennå er i livet.
Jeg skriver i all hovedsak for min egen del, som jeg sier til konemor;
Det er så mye som går rundt i hodet mitt, jeg klarer ikke lande det helt - men når jeg skriver, da trenger jeg å sette ord på det som svirer - altså får man klarert en del greier for egen del. Selvhjelp kalles det også i fagspråket.

Sist, men ikke minst -
Jeg skriver for å gi bror tilbake den stemmen han mistet så fort og galt, da systemet rundt han kollapset og han i løpet av noen dager gikk fra å være en kar som holdt fast i livet uansett hva, til faktisk å ta sitt eget liv.

Den store faren for egen del nå om dagen er risikoen for å bli spist opp innenfra.
Bitterhet og hat er en skummel greie.
Jeg er redd for at dersom jeg ikke lekker ut det som sitter, ufarliggjør tanker og følelser ved både å erkjenne de og bekjenne de for verden rundt meg, så vil disse kunne få tid til å slå rot på innsiden - og det er noe jeg ikke på noen måte ønsker. Det er heller ikke noe min bror ville ønsket.

For øvrig familie kan jeg ikke snakke, jeg kan heller ikke pålegge verken søsken, tantebarn eller noen andre verken å tenke som meg eller gjøre som meg.
Det jeg kan gjøre er å håpe at man klarer å refokusere.
At man klarer å stille fokus inn på det man har og ikke det man har mistet.
At man klarer å stille fokus inn på de gode tingene i livet og ikke ensidig det vonde.
At man klarer å stille fokus inn på veien framover og ikke det som ligger bak en.

Jeg trenger å være bevisst det som har skjedd.
Jeg trenger også å være bevisst alle de gode tingene jeg har i livet mitt, de lyspunkter jeg har rundt meg - det som er med og bærer meg videre.

Familien min aller først -
Konemor, Avleggerne og Polar-mora vår.
Det aller største lyspunktet, den aller beste tingen, det tryggeste, det mest solide og den største verdien jeg har i livet mitt er familien min.
Konemor, selve nordstjernen - veiviseren - min.
Avleggerne, som sammen med konemor danner en hel stjernehimmel for meg.
Polar, lurifaksen vår på fire bein. Hårete og røytende, samtidig inneholder hun et helt velv med kos, kjærlighet, tillit, lek og hengivenhet. En liten kosestund sammen med denne pelsdungen gir både nærhet, varme og en opplevelse av tilhørighet og kravløshet som ingen andre.

I tillegg til familien min har jeg selvfølgelig andre lyspunkter som på hver sin måte er med og bærer meg fram -
Jeg har noe som holder det gående for meg, har noe å holde fingrene i, holde meg opptatt med. Jeg blir også møtt for den jeg er, jeg får brukt meg selv og det jeg har i meg.
Aldri før har jeg vært så glad for gode venner og for at jeg har politikken å gå til, å holde meg opptatt med som nå.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror. Akkurat i dag er det sangen "...