Er jeg på heksejakt, eller på jakt etter en syndebukk??

Parallelt med den personlige jobben, med å få føttene tilbake på jorda, med å organisere tanker og følelser, med å jobbe bevisst for å unngå å bli stående fast i hat og bitterhet -
Parallelt med denne jobbingen er jeg også fast bestemt på å komme til bunns i hva det er som har skjedd, hva det var som gikk så fullstendig galt på veien for min bror, hvorfor hele systemet kollapset så fullstendig rundt han som det gjorde.

Jeg er klar over at det er både en lang og tung vei å gå, trolig også både tidkrevende og energikrevende.
Likevel-
Bror får aldri tatt i bruk stemmen sin selv igjen.
Han vil aldri selv kunne stille spørsmål ved hva det var som gjorde at man valgte å neglisjere han så kraftig.
Han får aldri muligheten til å si hvor sårende, smertefullt, skremmende og til sist drepende dette var å stå i for hans del.
Han får aldri muligheten til å be om at dette ikke må skje igjen, ikke for noen som kommer etter han.

Er jeg på heksejakt, eller på jakt etter en syndebukk??

Begrepet heksejakt kjenner du til?
I Finnmark kjenner vi veldig godt til begrepet, vi har liketil et eget (opprinnelig) sted man kan besøke, der man i tidligere tider brente de man fant som hekser på bål.
Altså, man var i tidligere tider stadig på jakt etter personer som skilte seg ut på en måte som kunne antas å være litt sånn overnaturlig.
I den grad man fant kvinner som bedrev det vi i dag kaller kjerringråd, healing eller hva enn - så tok man de til fange og det endte med at de ble brent på bål - altså gjorde seg av med de.

Kjenner du til historien bak begrepet syndebukk?
For lang tid tilbake siden fantes det i noen kulturer en ordning med syndebukker, bokstavlig talt.
Kort og forenklet fortalt;
Man plukket ut en bukk fra gjengen med dyr, man bant denne fast for deretter å lempe alle folks synder og skam over på denne bukken.
Med andre ord, man plasserte all synd, skam og skyld som måtte befinne seg i lokalsamfunnet på denne bukken. Når synden var plassert og bukken lå der til både skam og hån, endte man seansen med at bukken ble drept- altså man gjorde seg av med den.

For å være helt tydelig;
At jeg vil komme til bunns i hva det er som har gått så fullstendig galt, betyr ikke at jeg er på noe form for heksejakt eller jakt etter syndebukk.
Jeg er på jakt etter hvordan det offentlige systemet kan gå på en så fullstendig kollaps som det har gjort i forbindelse med min bror.
Jeg er opptatt av om det er mangel på rutiner, rutinesvikt, personsvikt eller hva enn det måtte være.

Hvorfor jeg orker?
Ved systemsvikt i helsetjenesten og blålysetatene står det faktisk om helse og liv hos folk, det er ikke greit!
For straks 17 år siden døde min mamma i kreft.
Hun ville nok dødd av kreft uansett, men dersom man også den gangen hadde hørt på pasient og pårørende, dersom man hadde tatt til handling tidligere, hadde hun med stor sannsynlighet hatt noe mer tid enn hun fikk, kvalitetstid. Om mamma hadde levd bare et par dager til ville hun blitt bestemor til den første gutten.
Når man endelig tok til handling var prognosen alt fra fjorten dager til i bestefall tre - fire måneder.
Hun levde drøyt fem måneder etter diagnosen kom, mine småbrødre var henholdsvis 13 og 19 år gamle.

Denne gangen var det broren min som mistet livet, neste gang er det en annen som mister livet - og andre som sitter igjen.

For bror sin del er det for sent, jeg får ikke han tilbake.
Jeg kan likevel levende forestille meg de spørsmål han selv har sittet med før han ble så akutt psyk at han tok livet sitt, og ikke minst ville undret seg over nå dersom han hadde mulighet - derfor gjør jeg det for han.

I tillegg er det en gang slik at dersom det kollapser litt her og der og kan kollapse så fullstendig i ett tilfelle, så er det ingen usannsynlighet at det kollapser igjen dersom ingenting blir gjort.
Altså, det kommer folk etter min bror, det kommer nye tilfeller der alt ligger til rette for både ny kollaps og ny fullstendig kollaps.

Jeg trenger å vite at jeg gjør det jeg kan for at kommunen skal gå gjennom sine rutiner.
Har man rette rutiner og nok rutiner?
Er det behov for endringer?
I verste fall, har man rutiner på plass - og det viser seg å være funksjonssvikt?

Det handler i aller største grad om kommunikasjon, om å snakke og om å lytte, for å kunne ivareta folk og hverandre best mulig.
Jeg skal stable meg på fote og jeg skal kontakte de ansvarlige i min hjemkommune, ikke for å angripe, ikke for å ta de.
Jeg skal stable meg på fote og snakke med min hjemkommune om det som er så vondt og vanskelig.
Håpetsammen, begge parter.

er selvfølgelig at man får snakket
Dersom det blir vanskelig å være i dialog går jeg for enveistale, jeg gjør det som må til.