lørdag 4. januar 2020

Det vil alltid mangle en i hans sted

Dagen i dag har vært en helt merkelig dag, en uvirkelig dag og en dag vi helst skulle slippe å forholde oss til- i alle fall på mange år enda.

Starten på dagen var av den rolige sorten- ullbukse, t-shirt, kaffe og slækk i sofa.
Veien til dress ble brått lang samtidig med at tiden gikk for fort. Viten om hva som skulle kle en i dress i dag gjorde sitt til at man holdt igjen lengst mulig.
Etter å ha stablet seg inn i dressene våre bar det til kirken, og der på utsiden- hvor det allerede yret av bygdefolk og tilreisende, der brast hele demningen for meg, og verre skulle det bli.

Bror ble bisatt, fra mer enn full kirke i bygda. Han ble fulgt til graven av mer eller mindre ei hel bygd og enda flere utenfra, folk som ikke bare kjente han- men syntes om han.
Jeg vet rett og slett ikke om en eneste person som ikke syntes om bror- han var en veldig likanes kar, jeg kjenner like til ei som flere ganger har uttrykket at han er den fineste personen i flokken.

Det gamle bedehuset, som ikke lenger er bedehus men bygdehus, var fylt til randen av mennesker som hadde sin relasjon til bror.
Alle aldre og alle sorter mennesker samlet til den fineste bukett - en fantastisk speiling av brors menneskesyn og brors glede over samvær med alle typer mennesker.

Bror var stolt same og stolt reineier, det gjorde ikke noe at han ikke hadde så mange rein- han var glad for de han hadde.
Å spise bidos kokt av bror sin siste slakting gjorde smaken ekstra god for både meg, onkelbarn og mange fler.
For egen del bar minnestunden preg av møter med mennesker- mennesker jeg har kjent godt gjennom oppvekst, av gjensyn, av nye ansikter, av mimring og av for liten tid til å prate nok med så mange.

Mens man tasset ut og inn fra kjøkken mot slutten var det en ting som ble tydelig for meg, i allefall noe jeg ble mer bevisst-
Små bygdesamfunn har sine greier på godt og vondt, jammen sant har de sine fordeler når man står i noe så vondt som vi har gjort denne tiden- det må sies. Bygdefolket har tråkket til, man har bakt, skrellet og forberedt mat, kokt mat, servert, stått i oppvask, ryddet og vasket, lånt ut utstyr fra hjemmene sine, kommet med overraskende greier på døra osv.

Det har vært en ubeskrivelig vond tid, dagen i dag er den verste jeg har opplevd noen gang- og det på tross av å faktisk ha opplevd mye dritt.
Vi har kommet oss gjennom dagen i samlet flokk, nå begynner veien videre uten bror.

Det vil alltid mangle en i hans sted, det er noe jeg og vi må lære oss å leve ut fra.



1 kommentar:

  1. Jorunn Gjermundsen4. januar 2020 kl. 11:15

    Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive, Roshild...Tenker på den gode gutten jeg husker, og føler så inderlig med dere. Takk for at du forteller, takk for at du deler! Sender en god klem til deg, til dere alle! <3

    SvarSlett

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror. Akkurat i dag er det sangen "...