fredag 10. januar 2020

En konsekvens av hva som skjer, når hjelpen ikke kommer

Det har vært mye fokus i media på selvmord siste par uker, også jeg har av naturlige grunner tenkt en del på selvmord - ikke de siste to, men de siste tre ukene.
Jeg har fått med meg en del kommentarer og synspunkter om psykisk helse og hjelp i tide - dette i etterkant av bisettelsen til Ari Behn og minnetalen til Maud.

Ut i fra alle mulige ting som snurrer rundt i hodet mitt har jeg gjort meg noen egne tanker om dette temaet så vel som jeg gjør meg opp tanker om så mange andre greier. Denne gangen, dette tema er dessverre av en sånn art at det blir mer personlig enn både du som leser og jeg selv er vant til.

Man har fått et større fokus på psykisk helse, og kan hende spesielt på selvmord, gjennom de siste par ukene.
Det rapporteres om ikke bare økt bruk av hjelpetelefoner, men så mange fler henvendelser at man ikke har klart å ta unna mer enn 60% av disse.
Det snakkes til døde mennesker i taler og minnetaler, "Du var så god", "Jeg er så glad i deg", "Skulle ønske du hadde fortalt oss hvor ille du hadde det", "Døden er ikke det beste, det finnes hjelp" - osv osv.

Jeg er oppriktig glad for det økte fokuset psykisk helse nå ser ut til å få.
Det er ikke noe nytt for oss at mennesker rundt oss sliter, det er ikke noe nytt at mennesker rundt oss tar sitt eget liv, vi vet at mer enn 600 mennesker tar sitt eget liv hvert år - to av tre er menn.

Min bror tok sitt eget liv 16 desember i fjor, snart en måned siden - og 6 dager før han skulle blitt 46 år.
Det er ikke tilfeller som min bror som har satt fokuset vi nå ser på psykisk helse og selvmord.
Det måtte en kjendis til, ingen hvem som helst heller.
En markert mann i vårt lille land, tidligere del av kongefamilien og for alltid far til tre av kongens barnebarn - dette var mannen som skulle ta sitt eget liv for å få satt fokus på et samfunnsproblem, en helsemessig utfordring for mange, mange mennesker rundt oss i dag.

Ari Behns datter snakket vakkert om pappaen sin i begravelsen hans, hun snakket også vakkert til pappaen sin. Maud kom også med en bønn til både personer som sliter psykisk om at de må be om hjelp, og hun har visselig fått oss rundt til å tenke oss om en ekstra gang når det kommer til våre medmennesker - hva er vel sterkere enn en ungdom, fortsatt et barn, lidende og i smerte etter å ha mistet pappaen sin til denne tragedien.

Samtidig med Ari Behn sin bisettelse satt jeg i ei lita kirke så full at folk sto i midtgangen bak, i våpenhuset, det var fullt oppe på galleriet og man sto i en liten sidegang -  i ei lita bygd Øst i Finnmark, sammen med de to barna til min eldste bror, mine fire søsken, øvrig familie, venner, bekjente og en masse bygdefolk både fra vår egen bygd og andre bygder.

Begravelsen gikk sin gang med minnetaler og med personlige hilsener i form av sang og joik.
Denne dagen er den verste dagen jeg har levd, den representerer de aller mørkeste trådene i min livsvev så langt, det er dagen jeg har kjent på mest urettferdighet og tomhet, og det er dagen der selv jeg har kommet til kort når det handler om å ta ordet å snakke.

I likhet med Ari Behn tok min bror sitt eget liv.
Jeg kjenner ikke Ari Behn, men jeg har bare gått ut fra at det min bror og Ari Behn hadde til felles stopper ved at begge endte sine dager selv og at de ble bisatt på samme dag.

Min bror slet av opplagte grunner med angst fra han var en liten gutt. Min bror hadde en utfordring med alkohol allerede fra han smakte det den første gangen.
De siste årene drakk bror i perioder, når han ikke drakk var han seg selv akkurat som vi kjenner han. En annen utfordring bror hadde var at han slet med å sove når han avsluttet en drikkeperiode, det gjorde han også denne gangen.

Det snakkes om å se de som sliter rundt en, det snakkes og oppfordres til å søke hjelp, til ikke å bære byrden alene.
Både media, hjelpeorganisasjoner og helsevesen oppfordrer personer som sliter til å søke hjelp, ja liketil kongen, statsministeren og den unge dattera til Ari Behn og prinsesse Martha oppfordrer til å be om hjelp.

Vi trenger folk som ser.
Både familie, venner og bekjente er viktige personer når det kommer til å se forandringer og tegn til at noe er galt.
Vi som eventuelt ser trenger å være modige, vi må melde i fra dersom vi aner ugler i mosen, dersom vi aner at her er det noe i en persons liv som kan være en trussel for helse eller liv.

Likevel -
Ikke alle selvmord er et resultat av verken selvmordstanker over tid, eller en psykisk uhelse av en sånn karakter at selvmord skulle bli utveien.
Noen selvmord kommer brått på, nærmest i affekt - det må vi være klar over.

Talen til Ari Behns Maud, talen til kongen og statsministerens fine ord -
De handler alle om personer som sliter.
De handler om de tilfeller der vi rundt kan fange opp at noe er i gjerdet, kan hende er det da også en forutsetning at man har en steikanes god evne til å se - for personer i disse tilfellene er gode på å skjule fakta.
Jeg er glad for at både Maud, Hans majestet kongen og statsministeren har våget seg innom et sårt og tabubelagt tema - som absolutt trenger mer fokus.
Likevel -
Vi trenger også et visst fokus på selvmord i affekt, altså selvmord utløst av akutt oppståtte hendelser eller tilstander.
Disse er enda hardere og kan hende nesten umulige å stoppe, fordi man ikke har noen forvarsler.

Bror ville ikke ta livet sitt, han ønsket ikke å dø.
Å ta sitt eget liv ble en konsekvens av hva som skjer når man ber om hjelp, men hjelpen ikke kommer.




Jeg skriver mer i et annet innlegg.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror. Akkurat i dag er det sangen "...