Jeg venter... og venter...
Jeg venter på at det skal komme noen, mange nok noen, som sier i fra at systemet har gått for langt.
Jeg venter på at de som styrer skolen vår skal ta til fornuft.
Jeg venter på at de som styrer skolen vår skal ta til fornuft.
Jeg venter og jeg håper at min lille førsteklassing og lille førskolejenta mi skal få en skolehverdag der det er rom for mer enn struktur.
Jeg husker når man for få år siden tynte igjennom at 6 åringene skulle på skolebenken.
Jeg husker motstanden fra mange tvilsomme foreldre og barnehageansatte.
Jeg husker de fine talene fra myndighet om at man skulle slappe av, det skulle være ikke bare mye - det skulle være mest lek og utfoldelse for småtassene.
Jeg husker de fine og omsorgsfulle ordene, om småtassene som i hovedsak skulle få kjennskap og tilvenning til skolen.
Jeg husker starten på 6 åringene i skole, da man betegnet de som 0 (nulte) klasse.
Jeg husker jeg tenkte at det i grunnen var en fin betegnelse, den passet til tilvenningen og kjennskapen man hadde presentert - samtidig som den sa noe om at de er ikke helt der enda, at skolsystemet tar de.
Nå har dessverre skolesystemet tatt seksåringene, for lenge siden... og de stjeler stadig mer fra de, mer lek, mer moro, mer utetid, mer av kreativiteten, mer av det å være barn med blant annet den tiltro og spontanitet det innebærer.
Nå har dessverre seksåringene fått forventningene trykket nedover ørene, og sitter som lys i klasserommene.
Jeg har vært med lillemann på første skoledag for noen par uker siden -
Det gjør vondt i hjertet å se alle de nydelige seksåringene som sitter pent på rekke og rad i rommet... og så oppdager man at det finnes en og anna som sliter litt med å sitte rolig, som løfter på rompa og vandrer litt rundt - som faktisk oppfører seg som den seksåringen man er... og noen er faktisk ikke mer enn fem enda...
Varsomt tasser læreren etter, bøyer seg fornuftig ned og prater med barnet - for så å lede han eller henne tilbake til plassen sin.
Jeg blir sittende og se, observere og tenke -
Og jeg kjenner jeg synes synd på de små, det er ikke alle seksåringer som er klar for å sitte boms opp og ned, de er små barn - noen er faktisk så små at jeg kunne falle i fare for å lure på om de ikke er mer enn fire...
Jeg må ærlig si jeg kjente, og kjenner, irritasjonen ta meg - over at vi skal organisere og strukturere, at vi skal teste og lage skiller på disse småtassene... plassere de i forskjellige båser etter hvor rolig eller urolig de er, hvor godt de konsentrerer seg, hvor stille eller høylytt de er, hvor mye eller lite de presterer...
...
Det er en råtten skoleverden for mange små.
Det er en skoleverden som ikke er basert på individualitet eller rettferdighet, men på styre, kontroll og rutiner - verdier vi voksne setter høyt.
Hva med barns behov for lek og bevegelse?
Hva med alt gnål om lite bevegelse, usunn livsstil og liketil kroppsfokus allerede på disse små?
Unnskyld meg, men min opplevelse er da visselig at det er samfunnets egoistiske behov som er rådende her.
Jeg er lei meg på barnas vegne, og jeg har så mye tanker og følelser rundt dette at jeg kunne skrevet metervis nedover om det...
Behovet for å måle oss med både naboland og andre land, vise hvor gode vi er, eller ta til oss at vi er dårligere - overkjører fagfolket, de som ber oss ta hensyn til barna.
Heldigvis vil jeg si, har lærerne til vår lillemann bestemt at med stadig mindre utetid for barna, stadige mindre tid til lek - så satser man på uteskole en dag i uken. En dag i uken er min lille tass oppe i trollskogen sammen med første klasse og bruker det de har rundt seg til læring og undervisning - men og til lek og moro, til å være barn.
Voksne menneskers behov, myndighetenes behov, for kontroll og styre settes framfor hensynet til barns individualitet og utvikling... dessverre...
Jeg har vært med lillemann på første skoledag for noen par uker siden -
Det gjør vondt i hjertet å se alle de nydelige seksåringene som sitter pent på rekke og rad i rommet... og så oppdager man at det finnes en og anna som sliter litt med å sitte rolig, som løfter på rompa og vandrer litt rundt - som faktisk oppfører seg som den seksåringen man er... og noen er faktisk ikke mer enn fem enda...
Varsomt tasser læreren etter, bøyer seg fornuftig ned og prater med barnet - for så å lede han eller henne tilbake til plassen sin.
Jeg blir sittende og se, observere og tenke -
Og jeg kjenner jeg synes synd på de små, det er ikke alle seksåringer som er klar for å sitte boms opp og ned, de er små barn - noen er faktisk så små at jeg kunne falle i fare for å lure på om de ikke er mer enn fire...
Jeg må ærlig si jeg kjente, og kjenner, irritasjonen ta meg - over at vi skal organisere og strukturere, at vi skal teste og lage skiller på disse småtassene... plassere de i forskjellige båser etter hvor rolig eller urolig de er, hvor godt de konsentrerer seg, hvor stille eller høylytt de er, hvor mye eller lite de presterer...
...
Det er en råtten skoleverden for mange små.
Det er en skoleverden som ikke er basert på individualitet eller rettferdighet, men på styre, kontroll og rutiner - verdier vi voksne setter høyt.
Hva med barns behov for lek og bevegelse?
Hva med alt gnål om lite bevegelse, usunn livsstil og liketil kroppsfokus allerede på disse små?
Unnskyld meg, men min opplevelse er da visselig at det er samfunnets egoistiske behov som er rådende her.
Jeg er lei meg på barnas vegne, og jeg har så mye tanker og følelser rundt dette at jeg kunne skrevet metervis nedover om det...
Behovet for å måle oss med både naboland og andre land, vise hvor gode vi er, eller ta til oss at vi er dårligere - overkjører fagfolket, de som ber oss ta hensyn til barna.
Heldigvis vil jeg si, har lærerne til vår lillemann bestemt at med stadig mindre utetid for barna, stadige mindre tid til lek - så satser man på uteskole en dag i uken. En dag i uken er min lille tass oppe i trollskogen sammen med første klasse og bruker det de har rundt seg til læring og undervisning - men og til lek og moro, til å være barn.
Voksne menneskers behov, myndighetenes behov, for kontroll og styre settes framfor hensynet til barns individualitet og utvikling... dessverre...
Jeg som mor til mine barn, vi som foreldre, er de som kjenner barna våre best. Vi vet hva som er bra og mindre bra, vi vet hva som sliter på barna eller roer de ned, vi vet hva som trigger fram uro, som gjør de glade, som girer de opp - vi kjenner barna våre.
Man skulle tro at vi som foreldre, og man skulle faktisk tro at fagfolket som jobber med barna var verdt å høre på - ikke bare høre på men lytte til...
Neida -
Man hører ikke på noen av oss, systemet vet hva som er best... for alle...
Pissprat, systemet vet ikke hva som er best og vi får stadig nye bekreftelser på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar