...som å komme rett inn i barne -tv...

Når man har vært borte ei tid er det utvilsomt kjekt å komme hjem igjen, både for oss som er voksne - og i aller høyeste grad for avleggerne.

Samtidig er det ikke det samme å komme hjem til ei stille og nesten død gate, som det er å komme hjem til barn, familier og aktivitet på lekeplassen.
Da vi kom på visning her i gata for åtte år siden, var vi solgt allerede i det vi kjørte ned i gata og før vi så leiligheten.
Det var som å komme rett inn i barne - tv der man kunne ha laget i stand ei koselig gate hvor alle sammen var grei og snill, og for øvrig kunne gjøre som de ville.
"Sjekk den flotte lekeplassen midt i gata!!"

"Åååh, se hvor herlig med uteplasser og veien som strekker seg rundt lekeplassen så alle hus har godt utsyn dit..."
"Dette er helt perfekt dersom vi er heldige og får oss barn..."
"At nærmiljøets barnehage ligger over hagegjerdet, og med barneskolen rett på siden er heller ikke noe minus..."

Vi kjøpte vår lille leilighet på bakkeplan og har det helt fantastisk her på niende året nå faktisk.

Vi er kjempeheldige som bor i ei gate full av barn og liv, og vi merker det spesielt når barna er på ferie som i disse tider.
De siste to - tre årene har gatas folk pratet om lekeplassen vår, hvor flott den er og at man har et ønske om at det ikke bare skal være en lekeplass, men et sted for sosialt samvær for hele gata.
Vi har ordnet og styrt der nede, kjøpt inn en stor felles bålpanne - som absolutt har vært verdt myntene man har brukt - tre grader eller mer ute og ikke regn så griller vi ble det sagt i starten på sommeren... det har vært nesten tilfelle.

Nå har det vært pause i ferien med ekstrem varme og folk på ferie, men nå er vi tilbake igjen sammen med litt svalere temperatur - da blir det grillings igjen.

Avleggerne har blitt så store at vi ikke fotfølger de ute lenger og har dermed anledning til å sitte i en stol og følge de, slappe av og nyte tilværelsen - alene eller sammen med en kjekk nabo, på lekeplassen eller på plenen.
Det er trygt og godt - vi er stort sett alltid ute sammen med småtassene, lar de være korte stunder alene før vi kommer eller etter vi er gått inn, eller følger de fra vinduet... Vi er heldige, for i gata vår følger alle som har barn med ungene som er ute, det samme gjør forresten de som ikke har barn. Dersom man ser noen fremmede i gata stusser man, og man passer ekstra godt på - det er godt å vite.

Man er aldri helt trygg, noe jeg sier til meg selv - samtidig som jeg forsøker å ikke bli småhysterisk...
Det er likevel slik at vi bor i den aller flotteste gata, og gata har de fineste folkene å bo i ei gate sammen med - vi er rett og slett veldig velsignet :o)