Kondolanse er for meg et fremmedord

 I dag vet jeg egentlig ikke verken hva jeg skal skrive om, eller hvor jeg skal begynne...

Kan jo kan hende starte med å si at jeg vil være personlig igjen, som vel ikke er en nyhet - da jeg er personlig hele veien...

Det har fra min side kommet noen innlegg på trykk, som har omhandlet min bror som tok livet sitt for snart to år siden. Jeg vender stadig tilbake til min bror igjen, til tematikken selvmord, til diskrepansen mellom det som sies om og om igjen angående å be om hjelp når man sliter, og det at det faktisk ikke skjer noe når man ber om hjelp.

Jeg ser for meg Maud Angelica, den unge og naive jenta som snakket så varmt i begravelsen til pappaen sin - en pappa hun mistet så alt for tidlig på grunn av selvmord. Bildet av den unge jenta som snakker om pappaen sin, til en fullsatt kirke og videre ut til de norske hjem - har blitt det første som dukker opp på netthinnen vår når begrepet selvmord bringes på banen. Ordene til 16 åringen - vær så snill, det er hjelp å få - vær sterk og be om det.

Jeg hører den såre og redde stemmen hans i øret mitt to dager før han tok livet sitt - er det farlig om man ikke får sove Roshild? Jeg både hører ordene til min lillebror, og ser det fortvilede ansiktet hans - når han fortalte meg, ikke bare en gang i forbindelse med dagene nordpå for begravelsen til bror; "Jeg ringte opp flere ganger, fordi han var kjempesyk. Han gikk rundt og ropte i fortvilelse gjennom ei hel natt og et helt døgn, han var redd for guttungen, han hørte stemmer og så syner". Jeg ser for meg, og jeg hører ordene til brors venn - en kar i syttiårene som hadde en helt egen relasjon til min bror; "Jeg var sammen med han det jeg kunne, jeg kjørte han til legen da han hadde vært våken i mer enn tre døgn, jeg sa til de at han trenger hjelp, det kom en sykepleier ut til bilen for å se til han - denne var enig i at han trengte tilsyn av lege..."

Jeg ser for meg konklusjonen til statsforvalteren etter min brors selvmord for snart to år siden. Statsforvalteren slår fast at min bror fikk ikke den hjelpen han både hadde krav på, man hadde plikt til å gi - og som min bror faktisk ba om selv, min lillebror ba om og vår venn ba om. Både kommunen og sykehuset har ut fra konklusjonen til statsforvalteren brutt respektive lovverk når det kommer til forsvarlig helsehjelp.

Vi får aldri vår bror tilbake, mine tantebarn er uten pappaen sin i ung alder - den yngste var ikke mer enn 16 år på tidspunktet han ble uten pappa.

Vi har gjort hva vi kunne, vi kan ikke se at vi kunne gjort noe annerledes... dette var kommunen sine ord, når fylkesmannen hadde purret på en redegjørelse. Sykehuset på sin side, svarte til sist etter flere purringer fra statsforvalteren og informasjon om at saken videresendes helsetilsynet. Man ga heller ikke da dokumentasjonen statsforvalteren ba om, lydloggen fra AMK, heller sendte man inn en skriftlig gjenfortelling av samtalen - som, hold dere fast, statsforvalteren aksepterte og brukte i sin behandling av saken.

Jeg er rystet over at det går an å være så ansvarsfrasigende.

Først stikker man hodet i sanden for pasient som er i sårt behov for helsehjelp, deretter stikker man hodet i sanden for statsforvalteren når denne ber om dokumentasjon man (igjen) i henhold til lov er pliktig å gi fra seg.

Jeg er også rystet både over at statsforvalteren kan godta en gjenfortelling som, unnskyld meg, hvem som helst kunne levert inn - Hva gjør at man forholder seg til en gjenfortelling fra sykehuset, mens man på annen side lukker ørene for gjenfortellingen fra pårørende?

At statsforvalteren etter først å ha informert om oversendelse til helsetilsynet, lar dette være så snart disse kommelpungene likevel sender noe svada inn når man ser hvilken vei saken tar - finner jeg også både rystende og merkelig.

I kjølvannet av statsforvalterens konklusjon, har jeg gjort et nytt intervju med avisen tilhørende mitt hjemsted.

Ut fra hva jeg har forstått, uttrykker både kommunen til min bror og sykehuset, sin dypeste kondolanse med familien...

Vel - Kondolanse er for meg et fremmedord, i denne sammenheng er det mer fremmed enn noe annet - det er verdt veldig, veldig lite.

Hadde kommunen, hadde sykehuset sagt "Her har vi drite på draget, her har vi faktisk feilet noe så grasalt, så unødvendig og vi skulle ønske vi kunne gjort om på det..."

Ja, da hadde det vært noe som lignet en unnskyldning, noe som lignet av samvittighet, av ansvar... Verken kommunen eller sykehuset viser en smule anger, samvittighet eller ansvar...

Et sviktende system, et feilende sikkerhetsnett, har tatt vår bror og far fra oss - det er kort sagt både konklusjonen til statsforvalteren, og det vi sitter igjen med i denne saken.