Tiden min begynner å renne ut her på
Jeg har gjort meg en kort oppsummering av oppholdet på dette stedet.
Jeg er en person som liker regler, liker rammer, liker å vite hva jeg skal forholde meg til. Da jeg kom til dette stedet fikk jeg en ukeplan i hånden som var for resterende av uken vi var inne i. For tiden etterpå har jeg fått utlevert ny timeplan for hver uke - dette da man formidler at det skal være et individuelt opplegg, opplegget skal tilpasses den enkelte - og det skal evalueres og justeres underveis. Ettersom jeg fikk en timeplan i hånden med tilhørende muntlig informasjon "dette er din egen timeplan, her settes det opp hvilke aktiviteter du skal være med på gjennom uken..." har jeg gjort mitt ytterste for å etterleve denne.
Timeplanen har vært innholdsrik på aktiviteter, det skal de ha - det er vel ingen fare for at man blir liggende på latsiden her, i alle fall ikke dersom man har en intensjon om å følge timeplanen. Heldigvis sier jeg bare, har man vært flinke til å legge inn pauser mellom de fysiske aktivitetene. I den grad betegnelsen hvilehjem skal passe på noe som helst her, så er det på de små spottene mellom fysiske aktiviteter, foruten om disse pausene har det nemlig gått ganske jevnt i ett eneste stort kjør om dagene.
En ting skal jeg bare si deg - Jeg har som sagt forholdt meg til timeplanen, og brått etter to uker kunne jeg kjenne at det er jeg glad for - og det ikke bare fordi jeg er pliktoppfyllende...
Basseng, treningssal, aktivitet ute, egentrening, diverse undervisning, diverse timeavtaler, gåturer, måltider, sosialt samvær...
😟Som jeg skrev om i forrige innlegg, så kræsjet kroppen min i forrige uke. Det var ingen brå kræsj, det er det verste av alt - jeg kjente og forstod at det kom til å si stopp - men lot meg selv drive videre. Jeg fortsatte å følge timeplanen, for sikkerhets skyld peisa jeg på litt ekstra også for å være sikker på at jeg gjorde nok. Det gikk som det måtte gå, torsdag ville ikke beina være med på noe som helst lenger - i tillegg ville ikke resten av kroppen noe heller, annet enn å ligge.
De som kommer hit til denne treningscampen, vel - de fleste som kommer hit - har jobb med å trene opp musklene sine, få de i aktivitet. For min del er det på mange måter motsatt. Mine muskler er på, er aktive, hele døgnet - utfordringen er å finne det som skal til for at musklene skal kunne hvile best mulig. Samtidig er det viktig med både utholdenhet og styrke, når dette skal kombineres med bevisst jobbing for å finne hvile - da blir det komplisert.
Jeg har den siste uken blitt bevisst en viktig greie med å være her, nemlig en ubehagelig og bedriten bevisstgjøring av maksgrensen min. I tillegg også den retning jeg trenger å jobbe videre. Egentlig kjenner jeg vel på at mentalt sett så er det nå jeg er klar for et opplegg her, slik disse oppleggene er tenkt - betydelig mer klar enn da jeg ankom. Den tiden jeg har vært her nå har i all hovedsak gått med til å følge timeplanen ja, men har plutselig latt meg se hva det er jeg skal jobbe med - eller i alle fall kursen / retningen til det som er viktig å jobbe med.
Jeg har en fysioterapeut som aldri har hørt om sykdommen min tidligere, som har presentert for meg en type "generelt sett er det slik med nevromuskulære sykdommer at..." holdning. Gjennom tiden jeg har vært her har hun blitt mer kjent med meg, med hvordan musklene mine fungerer - og ikke fungerer. Jeg tenker at nå, nå er hun langt mer klar til å ta løs på den utfordringen det er å følge opp og sy et opplegg til nettopp kjærringa mot strømmen.
Kroppen min har tatt fullstendig siesta, alle muskler er i opposisjon - ingen vil jobbe med verken meg eller fysioterapeuten de siste dagene. Verst er det når musklene i thorax slår seg vrange, som kan forveksles med hjertesmerter. Stakkars denne fysioterapeuten min, storøyd, alvorlig i ansiktet og med forsiktighet begynner å spørre rundt disse brystsmertene... som jeg er helt rolig på, bare muskler...
Sprøtt er det også når man våkner om morgenen, men øynene vil ikke åpne seg. Kan du se for deg at du våkner, ser innsiden av øyelokket, forsøker å åpne øynene - men det går ikke. Du begynner å lage grimaser med ansiktet, forsøker om og om - men øynene åpner seg ikke, kanskje det ene - men ikke begge. Så, du må først den ene morgenen, så neste og så neste igjen - føre hånden din opp til øyet og fysisk åpne øyet med hånden... om du ikke vil stå opp som Ola enøyde... Forresten, du kan prøve å ligge med øynene igjen neste gangen du våkner, bare gjøre grimaser 😁
Brystsmerter, leggsmerter, vondt i ræva, nakkesmerter, hodepine, svimmelhet, kvalme... for ikke å snakke om at energinivået har ligget på minussiden med kun ett ønske - å sove / hvile. Det har vært litt av en uke, denne siste.
Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er takknemlig og glad for den tiden jeg har hatt her på dette stedet, som jeg og er glad for egen innsats disse ukene - jeg har lært... noe... og jeg har et stykke igjen å gå, men jeg er på vei...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar