Jeg holder på urinen, jeg har ingen åpne sår, jeg kan svømme og jeg har ikke epilepsi

Nå kjenner jeg meg som onkel reisende Mac med alle sine reisebrev / kort, for de av dere som husker han fra Fragglene...

Etter enda ei natt i bestemor sengen med knirk, ubehag og vondt - ble det faktisk enda tidligere start på dagen min i dag, 04.45 du, da var jeg oppe og vandret. Det fortelles av først den ene hvitkledde og deretter neste hvitkledde før det blir understreket av den første i dag igjen, at det skal være mulig å få en overmadrass som gjør sengen noe bedre å ligge i... det er visst bare ikke så enkelt å få til i praksis...

Før jeg gikk til legetimen som var satt opp i dag tidlig, måtte jeg rett og slett snike til meg en times tid i den knirkete og vonde bestemorsengen - det var litt bedre å ligge i den over ei kort tid og oppå dyna enn under dynen ei hel natt... Etter lege og litt pusterom har jeg hatt time med fysioterapeut som bedrev testing av ymse slag i drøyt tre kvarter .

Visste du at man blir målt i hvor mange skritt man klarer å gå og hvor fort?  Jeg undrer på hvor man har hentet det i fra, at man skal teste akkurat det - hvor mange skritt klarer en person å gå, om denne går så fort den kan - ikke i ett, to eller fem - men i akkurat seks minutter? Når testen er gjort, så får man vite hvor mange skritt man har gått, og hva som er gjennomsnittlig for en person basert på alder, høyde og vekt.

Du ligger litt under gjennomsnittet sa den unge hvitkledde høflig, og det var egentlig hyggelig sagt - ettersom gjennomsnittet er på hele 576 skritt sett opp mot mine 407 skritt. Joda svarte jeg høflig som jeg er, du har rett i at det er litt under gjennomsnittet... mens jeg tenkte mitt for meg selv - du er farsken meg nesten 30% under det snittet hennes...

For å understreke det så besto jeg på annen side det meste av balanse testene - med unntak av en merkelig greie der man skulle balansere på en plate som sto i 40 grader... hvem driver og stiller seg på plater som står i 40 grader sånn uten videre, det vil jeg herved gjerne vite... Enden på visen er at jeg nå skal stable meg opp på ei 40 graders treplate hver dag i håp om å strekke på leggmuskelen... joda, lykke til tenker jeg - som har bøyd og tøyd de samme musklene over år tidligere - jammen er de fortsatt like kort og klumpete.

Nå er det slik at jeg har snakket med lege i dag. I legetimen har vi blant annet vært inne på følgende: Jeg holder på urinen, jeg har ingen åpne sår, jeg kan svømme og jeg har ikke epilepsi - ut av dette har jeg altså fått godkjenning for å drive egentrening i bassenget, det lover veldig godt! I kveld har jeg tilbrakt 90 minutter i deilig varmt vann. I det jeg etter 90 minutter skulle til å bevege meg opp av vannet begynte jeg brått å tenke på hvalrossene når de flyter eller svømmer rundt, og videre når man ser de skal ut av vannet - da ser man for noen store og egentlig voldsomme skapninger de er, for ikke å snakke om hvor klumsete de er i de sakte bevegelsene sine... at jeg tenkt på hvalrossene akkurat i det jeg bøkset opp av bassenget tenker jeg er tilfeldig.

Jeg vil litt tilbake til denne fangselsfantasien min -

I dag hadde vi lapskaus til middag, brun lapskaus. Jeg er egentlig veldig glad i brun lapskaus - vi har det aldri hjemme, mens jeg vokste opp med at det ofte var brun lapskaus. I dag da jeg skulle forsyne meg med middag - uten å havne i kø, det må understrekes - så kjente jeg brått på denne fangselsgreien igjen. Da jeg klasket øsen med lapskaus på tallerkenen, for det ble med den ene øsen, da så jeg for meg alle de scenene som er spilt inn rundt måltider i fengsel - når man står der i kø gjerne, med brettet sitt og ser det klaskes en øse med ett eller annet - som godt kan se ut som lapskaus, på tallerkenen... Jeg tenkte også på svigermor mens jeg forsynte meg, samtidig som jeg hørte henne si akkurat det hun har sagt mange ganger i den grad man har vært inne på tema brun lapskaus - nei, jeg spiser ikke brun lapskaus. Videre sa hun - de har alt mulig rester oppe i lapskausen, så lager de den brun slik at man ikke kan se hva som er i... Vel min gode svigermor, om du kunne høre meg snakke om denne brunlapskausen, så hadde du smilt, du hadde ledd og du hadde gjentatt som tidligere - du spiser ikke brunlapskaus... Nå spiser du for så vidt ingenting der du er, så det er sagt... jeg tror ikke jeg spiser brun lapskaus her, eller noen steder, en gang til...

Før bassenget i dag gikk jeg til den hyggelige unge resepsjonisten. Hun var hyggelig hun altså, det er vel helst bare meg og mine fengselsserier som igjen lager fantasier og galskap, forskjellen fra tv til her er at på tv er det bare damer som er innsatte - med ymse menn som jobber blant damer. Her er det damer og menn som er innsatte, mens man i aller største grad har damer- uniformerte sådanne - som jobber her.

Hei sa jeg, hei sa hun. Hvordan er det med håndklær her på bruket spurte jeg. De byttes onsdager svarte hun. Hva med basseng og bruk av håndklær, får man noen ekstra til den slags spurte jeg. Nei svarte hun, før hun gjentok - de byttes på onsdager. 

Jeg skjønte tegningen, og tasset tilbake til cellen min der jeg fant fram tre av de frimerkene jeg har fått tildelt som skal vare fram til onsdag. Heldigvis kom jeg på onsdag kan man si, når det ble levert ut nye håndklær - ellers ville jeg begynt å spekulere på hvem som har brukt de jeg nå har før meg...

Det var dagens tanker i korte trekk. Nå er jeg, som ei 97 år gammel kjerring, begynt å se på klokken mens jeg teller ned til det passer seg å krype i bestemor sengen - du vet, man blir trøtt og sliten av lite søvn, masse aktiviteter og ikke minst alle disse folkene man skal forholde seg til.