Reservasjonsrett for leger i forhold til abort

Det har over ei tid nå vært en del synsing, mening, diverse muntlige uttalelser og skriverier i medier som omhandler hvor vidt leger bør ha eller ikke bør ha en rett til å kunne reservere seg når det kommer til å henvise en gravid kvinne til abort.

Jeg har ikke lest absolutt alle artiklene om dette, men jeg har vært bort i et titalls artikler og ytringer som ene og alene - fram til i dag - omhandler kvinnens rettigheter. Dette er skriverier som går på at vi som helsepersonell har en plikt til å hjelpe mennesker, vi har en plikt til å ivareta en pasients ønsker - vi skal henvise kvinner som ønsker abort til abort.

Man trekker inn etikken - heldigvis, og anklager dette fåtallet med leger denne saken gjelder for å være uetiske og egosentriske i det de har tatt en beslutning om å reservere seg.

Min egen fagorganisasjon som faktisk flagger etikk veldig høyt, går ut offentlig og sier at man må kunne forvente at kvinnen får den hjelpen hun skal, og man må kunne forvente at leger gjør jobben sin og henviser disse kvinnene til abort (fritt sitert).

At man har med seg etikken inn i debatten gjør meg litt godt, kan man forresten kalle det en debatt egentlig - når det ikke er noe som debatteres, men er snakk om en overøsing av entydig informasjon og krav?

Jeg må ærlig si at jeg over tid stadig har kjent meg mer provosert, og det på bakgrunn av flere ting. Norsk sykepleierforbund (NSF) er en stor og respektert organisasjon, er min egen fagorganisasjon, vi har liketil et eget råd for sykepleieetikk - så opptatt er vi av etikk som sykepleiere.

Hvordan det er forenlig å sette etikk så høyt som vi gjør i NSF, og likevel gå så krast ut som man gjør i forhold til enkelt personers dype, etiske overbevisning når det gjelder en så alvorlig sak som spørsmålet om hva som er liv og ikke - det stiller jeg meg undrende til.

Etikk er alvorlige greier, etikk har vært en av mine egne kjepphester ute i klinisk arbeid. Vi må alltid ha et våkent etisk blikk, uansett hva vi bedriver.

All etikk er viktig etikk, likevel er det slik at når det kommer til så store og dype spørsmål som vurderingen av hva som er et liv og ikke, og det evige spørsmålet - når starter livet, da må vi trå varsomt fram.

Er det etisk forsvarlig at en slik etisk grense skal avgjøres av et visst flertalls overbevisning og av rettigheter som er gitt andre, og ikke på noen måte er avhengig av en lege for å ivaretas?

Er det etisk forsvarlig at det samme flertallet skal påtvinge en person å handle etter deres etiske overbevisning - selv når det bryter med personens egen dyptgående overbevisning?

Er det etisk forsvarlig at en person skal kjøre i senk egen integritet og verdighet for å ivareta flertallets krav og syn på en sak?


For å sette det hele litt på spissen;
Jeg er på jobb en formiddag og har ansvaret for gamle fru hansen. Hun klarer ikke lenger å spise selv, ikke drikke selv, ikke komme seg på toalettet og hun klarer ikke å prate. Hun har lite besøk og orker verken smile eller uttrykke spesielt motstand - kun når det kommer til å stå opp, der har hun begynt å markere en viss motsatnd.
En formiddag jeg er på jobb får jeg beskjed om at gamle fru hansen har ikke noe liv lenger, og det er min jobb å sende henne til et sted der man kan gjøre seg av med henne.

Dette skjer selvfølgelig ikke, ingen av oss ville i det hele tatt tenke tanken… håper jeg …
Poenget er,
For legene det er snakk om i denne sammenhengen, er det etiske problemet like stort - de blir bedt om å sende i vei en kvinne for å ta det de ser på som et lite menneskeliv.

Hvorfor skal det være så vanskelig å se denne saken fra deres side egentlig?
Personlig synes jeg det er etisk uforsvarlig å kreve at disse legene skal måtte handle på tvers av sin egen dype overbevisning om liv og død - det ville vært mer etisk forsvarlig om man ba de om å stjele tenker jeg...
Jeg synes faktisk måten man behandler disse legene på, gjennom verbal forfølgelse i media - daglig og over tid nu er lite gjennomtenkt og i et etisk / uetisk skyggeland.

Jeg skulle virkelig ønske at min egen fagorganisasjon, NSF, ville gå tilbake til tenkeboksen igjen. Jeg skulle ønske at NSF etter en mer helhetlig etisk refleksjon ville komme ut med en mer nyansert uttalelse.
Etikk er vanskelig, og kommer alltid til å være vanskelig - vi må passe oss for å bli etiske bulldosere.

Homolov liggende på hyllen og vente på at Putin kommer tilbake for den...

Nå står en hel verdens øyne rettet mot Russland og de olympiske vinterleker som skal foregå der borte om veldig kort tid.

Vi sportselskende nordmenn og andre nasjonaliteter, i alle fall vi sportselskede-i-form-av-å-se-andre-bedrive-sporten-nordmenn som pleier å benke oss framfor TV når hoppgutta skal i lufta, som elsker å se på Therese Johaug og Marit Bjørgen - ja vi gjør det, vi ser faktisk ikke bare på at de går på ski - vi ser og på jentene som sørger for at skiene flytter seg raskt framover i løypa.

Det er snart på tide å finne seg til rette i TV-stolene igjen, eller i sofa for de som har en stor og deilig, myk sofa å grave seg inn i. Det er snart på tide å finne fram det vi trenger for å heie på nordmenn som gjør en innsats for å sette norsk idrett på toppen av alle mulige seierspaller; god drikke - julebrus som enda står på rommet fra julen, snacks - god gammel maarud potetgull og freia melkesjokolade… om det ikke var for den godtefrie februarmåneden da, og evt. et norskt flagg for de som virkelig vil ta av… eller samisk…

I mens vi gjør alt dette, mens vi forbereder oss og ikke minst mens vi skal sitte i godstolen … eller ligge i sofa … å se idrettsutøvere fra hele verden gjøre det de kan for å sette landet sitt på kartet gjennom en fredfull idrett - gjerne mens slevjen henger rundt munnen på de, finnes det mennesker i Russland som går rundt og funderer på hvordan man skal bære seg ad når OL er over.

Hva skjer når mennesker fra alle nasjonaliteter har forlatt landet, når kameraer slukkes og Putin igjen kan klatre opp på hyllen sin og hente ned loven han og kompanjongene har mekka i hop som sier hvordan man skal håndtere homofile. 

For litt tid tilbake siden kunne man lese om mennesker som ville vise sin sympati for homofile og lesbiske russere som har ei usikker framtid framfor seg, gjenom å lakke neglene sine i regnbuefarger, male fotgjengeroverganger i regnbuefarger osv.

Man kunne og lese ytringer om at både den norske stat måtte komme med uttalelser og reaksjoner, samt at man vendte blikket mot det store og mektige IOC i forkant av de olympiske leker.

"Sorry mac, det går ikke - vi driver med idrett og kan ikke begynne å legge oss i politikk".

Nei, det er jo forståelig - man må for all del ikke komme med forventninger om at IOC som er så stor og mektig, skal bry hodet sitt med at man overkjører, mishandler og forsøker å viske ut ei stor gruppe mennesker fra å eksistere i Russland - det landet man har tildelt ansvaret for en så stor tilstelning som de olympiske vinterleker er.

Min mening er at så stor og mektig som IOC er, så måtte de da for svingende kunne åpne snakketøyet og si klart og tydelig at man ikke kan akseptere at mennesker skal behandles med mindre respekt og verdi fordi de har en annen seksuell legning enn mister Putin.

Man kan ikke forvente at IOC trekker OL ut av Russland omgående, alt tatt i betraktning. Det man der i mot skulle kunne forvente var at IOC kom med en beskjed som ikke er til å misforstå - det vil ikke bli aktuelt for Russland å få tildelt verken sommer eller vinter OL i framtiden dersom man fastholder at man skal diskriminere og forfølge en gruppe mennesker på bakgrunn av seksuell legning.

Det ville ikke for IOC være å begi seg ut i politikk, det ville være for IOC å være tydelig ovenfor RUssland og verden for øvrig, på at man tar mennesker og menneskerettigheter på alvor.

Man kan ikke drive samarbeid med land som systematisk ser ned på, diskriminerer, forfølger og mishandler folk fordi de elsker noen andre enn den et lands leder og lederskap har godkjent.

Noe annet enn å gi denne tilbakemeldingen ville være feigt.., vent litt - IOC har alt gitt en annen tilbakemelding til folk som har henvendt seg til de … IOC er faktisk feige!!

Jeg for min del, sports elskende -mens-jeg-sitter-i-sofa-mi, har ingen planer om å se på OL fra Russland. Jeg kommer ikke til å se en eneste sending derfra. Faktisk, ut fra IOC sin måte å sno seg på i denne sammenhengen skal jeg ta opp til ny vurdering i neste runde om jeg i det hele tatt skal se mer på OL.

 

En ettermiddag og kveld på legevakten

Jeg fikk meg en overraskende tur til legevakten før helgen, etter å ha låst ene kneet og kommet i en ubeskrivelig dus av smerter mens jeg drev og skiftet om, svett og god etter å ha gått hjem fra jobb.

Ambulansefolkene som kom og hentet meg var veldig hyggelige og menneskelige, faktisk så menneskelige at man stilte med en allminnelig lang og godt bygd kar - med ei lita og sped ei til partner.
Jeg må ærlig innrømme at jeg midt i all smerten var en smule betenkt da disse to skulle bykse meg ut av leiligheten på en liten stol med jul. Enda mer betenkt ble jeg da vi kom ut og jeg så at det fortsatt var rester av is i oppkjørselen de skulle gå på, og ytterlige mer betenkt da jeg skulle inn i bilen og denne lille skulle løfte fra utsiden… heldigvis har jeg ei lang og ikke minst sterk konemor!!

Da vi kom fram til legevakten, ca kl. 1715 ble jeg flyttet over på ei undersøkelses seng - heldigvis ei med en myk madrass, ettersom jeg skulle bli liggende på denne til klokka var over midnatt.
Ambulansefolkene sa ha det bra og lykke til, så gikk de mens jeg ble liggende bak et skjærmbrett i korridoren på legevakten.
Jeg lå der med et lite helseteppe over meg og vinterjakken min, heldigvis var konemor mi rask nok i tankegangen til å sende den med meg - ellers tror jeg at jeg hadde fyst ihjel.
Etter å ha ligget i korridoren fram til klokka var vel passert 1800 var det en sykepleier som suset forbi meg "hei, går det bra?"
"ja, men jeg fryser veldig" svarte jeg.
"Legen kommer snart til deg" sa hun så videre før hun forsvant.

Jeg ble liggende videre å fryse fram til klokken passerte halv syv og legen kom bortom for å prate med meg. Han skulle gjerne undersøke meg, noe som i utgangspunktet er en god tanke - men ikke når du har så vondt at det å stryke bort i kneet med fingerflaten er smertefullt alene. Vi ble enig om at en sykepleier skulle komme med smertelindring, så skulle han komme tilbake senere. Jeg ventet i ytterligere en halv times tid før det kom en sykepleier med ei sprøyte, hvor har du tenkt å sette den spurte jeg. I skinken var svaret… I skinken, jeg kunne ikke tro at jeg hørte riktig… Jeg forklarte at jeg i praten med lege var tydelig på at jeg ikke klarer å røre meg - så hvordan hadde han da tenkt at jeg skulle klare å få denne i skinken?
"Bare vent litt, så skal jeg gå å høre med han hva han tenker". Greit nok, om man hadde kommet tilbake - jeg ble liggende nesten en halv time til…

Denne gangen hadde man bestemt at jeg skulle få en veneflon, så kunne jeg få raskt virkende smertestilling. Jeg gjentok for fjerde gang tror jeg, jeg fryser så veldig - og i tillegg lå jeg og hakket tenner…
Åtte bom før man fikk satt en veneflon på niende forsøk. Et av de siste bommene traff en nerve i hånden og ga meg ikke bare enorme smerter, hånden rakte seg også ut og det samme gjorde resten av kroppen - bort sett fra det låste kneet som heller fikk et ytterligere smertehopp når beinet kom ut av posisjon sammen med spenningen i kroppen.

Jeg syntes på dette tidspunktet veldig synd på meg selv og jamret meg så det sikkert hørtes godt for de som satt rundt nærmeste hjørne, samtidig som tårene strømmet ustoppelig nedover kinnene på meg.
Morfinen tok ikke smertene i selve kneet, men den tok strømningene oppover og nedover beinet - samtidig som det var ubeskrivelig godt å kjenne at jeg sluttet å fryse.

Etter at klokka var passert 2000 et sted ble jeg sendt til røntgen, som var en effektiv affære - og behagelig varmt.
Klokka 2115 var jeg tilbake på legevakten igjen, ettersom man ikke fant noe spesielt på røntgen. Fra jeg kom tilbake til legevakten og til en ny lege kom og så til meg når klokka nærmet seg 2300, hørte jeg et flertall med "går det bra? legen kommer snart", "legen er rundt hjørnet", "du er neste, så legen kommer nok snart", "det går ikke lang tid nå".
En ting har jeg lært av dette - jeg skal tenke meg om før jeg propper pasienter fulle med beroligende ord som at legen er underveis… med mindre jeg vet at det faktisk er tilfelle.

Ca ved midnatt ble jeg kjørt til akuttmottaket, etter at påtroppende lege syntes det ikke gikk an å sende meg hjem med slike smerter - eller at jeg var i stand til å komme meg på toalettet på egen hånd. Og når jeg alt er inne på helt primære behov - jeg hadde ikke spist, eller drukket en dråpe siden klokka var før 1300 og jeg spiste lunsj på jobben… heller ikke vært på toalettet. En sykepleier spurte meg da klokka var 2230 om jeg ville ha kaffe eller noe, nei takk sa jeg - da er jeg redd jeg må på toalettet og det går jo ikke. SYkepleieren forsto det, som hun og forsto at man må ha væske uansett - og kom med et beger vann.

Ei natt på observasjonsposten med god smertelindring og god bedring, og heldigvis for meg en avlysning på operasjon morgenen etter - og jeg kunne forlate sykehuset nyoperert tidsnok til at ungene skulle hjem fra barnehagen før helga :-)

Småsmurfene har hatt julebord i barnehagen i dag -
Nydelig pyntet med findressen på lillemann og en herlig kjole på lillejenta vår.

Vel framme i barnehagen er småsmurfene så spente at de ikke vet hvilken fot de skal stå på, det er løping og frydfulle hyl når de blir møtt av et par tre andre små kjolekledde småjenter og en flott dresskledd liten gutt.

Eadni prikkeverer sine små stoltheter, får på de dressko og pyntesko, sier ha det bra og gjør seg klar til å dra på jobb…

så, på veien ut kommer lillemor farende sammen med to av sine venninner. Ei av småjentene forteller glad om mammaer og pappaer som synes ungene sine er så fine, mens lillesmurfen min setter bestemt tilbake "jeg har to mammaer, jeg har ikke en pappa". Det ble ganske morsomt å være vitne til, tydelig gira og ivrige småjenter på begge kanter - like fort lille jenta gjentar seg selv med mamma og pappa, like fort og stadig mer bestemt kommer det fra mi lille "hører du ikke hva jeg sier, jeg har to mammaer og ingen pappa" I siste runde legger hun for sikkerhets skyld til  "ikke sant eadni…"for å få en bekreftelse…

Det hele utspant seg helt uproblematisk, helt ufarlig, helt uten krangling og diverse spørsmål eller kommentarer - det var ren skjær iver fra ene jenta og en kort og presis konstatering fra lille mi… herlig å være tilskuer til :o)

eadni, jeg er helt tett i ørene...

Jeg husker fra jeg var liten, hvor herlig det var å få sove sammen med mamma når plassen på siden av henne var ledig for noen dager og av noen grunn.
Vi var flere stykker, så det ble til at vi måtte sove sammen med henne etter tur.

Nå er det min tur å ha småtasser sammen med meg i sengen, når konemor er på reis og det er en ledig plass på siden min.

De siste tre nettene har jeg vært heldig å hatt to deilige små som har byttet på plassen til konemor.
Første kvelden hadde lillemann og jeg følgende samtale:

Lillemann: eadni, kan jeg sove på mamma sin plass i natt?
Eadni: jeg tenkte du skulle sove i din egen seng lillemann, så kan du komme inn til meg om du våkner...
Lillemann: nei eadni, kan jeg sove på mamma sin plass - vær så snill?
Eadni: men du har jo din egen seng lillemann, jeg kan komme inn til deg om du trenger det?
Lillemann: Eadni, jeg her helt tett i ørene.
Eadni: er du tett i ørene sier du?
Lillemann: Jeg tror jeg lå for lenge under vann da jeg badet i sta.
Eadni: Gå og legg deg på mamma sin plass du gutten min...

Det er helt vanvittig å legge seg ned - se på lillemann min, høre han puste. Han ligner på mamman sin -øynene, munnen, hendene, håret... Han puster i vei når han sover, flekkvis har han og litt sikkel i munnviken - akkurat som mamman sin...
Lille gutten min, som gjorde om på hele vår tilværelse da han kom, som gjorde eadni både bløt, hysterisk, redd, liten, modig og hel.
Tiden har bare flydd, og den lille gutten min er blitt så stor.
Neste natt lå jeg og kikket på lillemor mi - deilige, lille jenta. Det er rart å tenke på at den store jenta har vært så pitteliten at hun har fått plass i magen min, at halvparten av henne er materiale fra meg.

Jeg kan ikke slutte å tenke på hvor heldig vi er som har ungene, de deiligste og beste ungene man kan tenke seg.
Jeg er veldig takknemlig - og får ikke nok av å se på de, tenke på de, være med de, beundre de, elske de...

savn og takknemlighet

For fem år siden hadde man just satt i gang fødselen til konemor, og vi satt kjempegira i kafèen på sykhuset og ventet på at noe mer skulle skje og vi skulle få hilse på lillemann...
... Vi var så vant med kynnere, at vi ante ikke at det var de første riene konemor kjente da vi og trippet i kafèen ...

I dag har jeg stått på kjøkkenet fra jeg kom hjem etter levering til henholdsvis unger i barnehage og konemor på jobb, endelig en pust i bakken - og tid til å la tankene svire uten forstyrrelser...

Sjørøverkake, lillemann har bestilt sjørøverkake "det er jo den eneste kaka du kan bake eadni" var hva han sa da jeg spurte etter kakeønske.
- Jeg tror ikke lillemann vet og er klar over at jeg, de gangene har lagd denne kaken, plages og plages - så jeg er i ferd med å sprekke...
... Jeg har liketil sagt pent til meg selv i dag - etter diverse røua, fillern, rævva og nei-nei-nei - dette er siste gangen jeg lager denne kaken...

Fromasjkake, det er tingen vettu - den perfekte nødløsningen for både store og små, påstrødd mange små dinosaurer :O)

Det jeg har tenkt på i dag, som har snurret rundt i hodet mitt mer enn noen ganger før - er mamman min.

Jeg gikk i tidlige ungdomsår og gledet meg til jeg en dag skulle få barn, og selv om jeg nok ikke tenkte så mye bevisst gjennom det - gledet jeg meg nok en del til å dele diverse opplevelser, hendelser, situasjoner osv med mamma.

I dag har jeg kjent masse på at jeg ikke har en mamma å dele ting med, på savnet etter å ringe henne - fortelle henne om lillemann som blir fem år i morgen. Jeg ville gjerne fortelle henne om ønskene hans, bursdagsforberedelser, de fornuftige tankene hans, gleden, spenningen og mer til.
Jeg ville så gjerne bare sende bilder av han, og lillemor, og jeg kunne ønske at hun kunne komme på besøk for å feire dagen hans sammen med oss.

Mamma var heldig å fikk møte første barnet til min bror, og første til min søster - og de var heldige å fikk møte henne. Min bror og søster fikk og mulighet til å dele det store med å bli forelder med mamma, noe jeg kjenner at jeg savner masse - jeg ville så gjerne stolt vise fram lillingen vår, og ikke minst latt henne få sett meg som eadni.

Men, det får jeg ikke...

Jeg er kjempeheldig å ha verdens beste svigermor, og ikke minst verdens aller beste svigersøster - og ungene har bestemor og tante - som følger opp som de besteste bestemødre.

Jeg er takknemlig da,
takknemlig for den flotteste lille familien man kan tenke seg - for den flotteste store, lille gutten min som blir fem år i morgen -

Livet mitt endret seg kraftig da han ble født, da han kom og rørte ved noe jeg håpet fantes i meg - men ikke hadde kjent før :O)

Nå sier det pang... eller ikke...

I går på vei hjem fra byen, sto jeg i lommen nede på innfartsveien og ventet på at motgående trafikk skulle passere så jeg kunne kjøre av veien.

Plutselig, kommer det en bil i mot meg - kjørende på midtdrabanten...

Jeg satt stiv i masken, kjente hjertet begynte å slå fortere og kjente en redsel komme - ikke smygende, men hoppende på meg...

Jeg var SIKKER på at vedkommede skulle komme rett i fronten min, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det - biler i mot gjorde det umulig å svinge av veien, og biler bak gjorde det umulig å kjøre mot høyre igjen...

Jeg bare satt og så på bilen som styrte mot meg, med tanker om at nå skjer det - nå er jeg ille ute.

Én eneste gang tidligere har jeg sittet med en slik opplevelse, det var sekundene før vi kjørte ut av veien for noen få år siden -

Denne gangen gikk det bra, plutselig igjen - drøye ti meter før bilen ville truffet meg, kaster vedkommede bilen inn i kjørebanen igjen og suser forbi meg.
...
Det hele gikk veldig fort, men det kjentes ut som en evighet å sitte der å se på - være midt i...
...
Jeg tror jeg hadde englevakt igjen jeg :O)