Flytting innebærer ikke bare å flytte fra, flytting er i stor grad også å flytte til noe

Det er en tid for alt, også en tid for flytting...

En vakker onsdag, den siste i mai faktisk, etter overnatting hos selveste Volvodama var det plutselig tid for å forlate gata - hærlige, lyckliga gatan vår... og alle folkene der.

Jeg skal nå fortelle litt om avskjeden med lyckliga gatan...

Gata der ungene leker tillitsfulle, trygge og lykkelige rundt om - både på lekeplassen, framfor og bakom garasjeanlegget, oppe i den lille antydningen til miniskog og bak blokkene.
Gata der alle uansett om man er ett år, åtti fire år, femten år eller i førtiårene, prater sammen.
Gata der det er rom for både små barn, eldre, middelaldrede og de i beste alder... som undertegnede.
Gata der det ikke gjøres forskjell på folk om man er ektepar, samboere, single, homofile eller hetrofile.
Gata som ikke skiller på om man er en grå mus, durasellkanin, hjemstrikket, kul eller smurf - alle er like viktige.

Gata der vi i smurfeland har bodd i ni år, der vi har både volvodama, ADHD dama, Opelmannen, racerkjøreren, smurfeland, kulingene, tvillingene, tingeling, tøttene og mange fler.

Flytting innebærer at man ikke bare forflytter seg fra et sted til et annet, men man gjør det på permanent basis - man forlater noe til fordel for noe nytt...
Noen gjør det over natta - det være seg at man går og legger seg to stykker og våkner opp alene nærmest.
Noen gjør det som konemor gjorde over jul, godt planlagt - likevel så overraskende for noen at man nesten trengte hakebind for å holde den delen av ansiktet på plass da man hørte om flyttingen.

Fordelen med å ta det raskt og brutalt er som når man fjerner store plaster / tapebandasjer fra huden - det går nettopp raskt, er fort over - nærmest litt sjokkerende.
Greien ved en heller lang og sakte prosess er at det blir desto mer smertefult, eller ikke mer - men man drøyer liksom smerten ved det... og man får tid til å grue seg mer til å gå i gang...

Volvodama ga oss tilbud om overnatting, føk hjem og ordnet på et blunk ei seng for siste natta i gata -  "ja, det er veldig bra for lillemor at hun kan sove i gata der hun er kjent og vant til å være" sa volvodama.
Kvelden ble tilbringt i beste nabolaget med deilige lyngenreker til senkvelds - helt perfekt... vi styrte for ordens skyld unna vinen som tilbehør til rekene...

Avskjeden med familien vår i nummer 44 var som forventet en heller tung greie.
Lillemor labbet inn til de på morningen og opplyste om at hun kunne se tårer i øynene på den og den - som hun syntes var søtt, jeg for min del syntes det var vondt - og hadde kvinnet meg riktig opp for anledningen.

Det aller siste vi gjorde før vi forlot gata helt var å droppe innom ahkku og kaillen, riktig nok de eldste (kanskje...), men de aller kuleste folkene i hele gata.
Jeg har sagt det til konemor -
I utgangspunktet har praten om gata vært som en klisje, men jammen har man sett realiteten i klisjeen når man virkelig skal flytte.
Det var vemodig og forlate gata og alle menneskene i den, vondt både her og der - det som likevel fikk meg til å gråte, var avskjeden med ahkku og kaillen...

De er av de eldste i gata, tilhørende den eldre generasjonen - de over åtti.
Likevel har de en evne til alltid å få fram både smil og latter, og når det kommer til oss - det skeive paret med barn - har de vist seg å ha av den største åpenhet, respekt, liketilhet, hjertelighet, naturlighet, varme og omtanke som tenkes kan.

Men -
Flytting innebærer ikke bare å flytte fra, flytting er i stor grad også å flytte til noe - heldigvis!!

Det å komme hjem til konemor og lillemann som ventet på oss er alene en opplevelse verdt hele avskjeden i nord.
Vi er på plass i nyhuset, familien er samlet - og vi nyter å være sammen igjen.
Nå er det ny hverdag og nye rutiner skal på plass for alle sammen - det er vår, eller sommer, jeg er noe usikker... livet er uansett hærlig!!

spurte hun ved en anledning om jeg har et godt forhold til eksen min

Har du lagt merke til hvordan noen man møter på sin vei kan finne mangler på absolutt alle og alt rundt seg -

Fra sine nærmeste til mennesker man ikke en gang møter annet enn at man passerer de?
Fra greier som er feil på ett eller annet man er eller eier selv til hus, biler og annet man måtte passere i forbifarten?
Fra ting man sier til ting man gjør, eller enda verre - fra ting man ikke en gang sier til ting man ikke gjør?

Egentlig er det ganske rart at det går an, at dette kan bli en mer eller mindre gjennomført greie mener jeg.

Kjæresten din, som muligens også er din beste venn, tenk deg;
Snorker, slafser ved matbordet, raper eller fiser i stua (kan hende begge deler som jo er enda verre), legger fjernkontrollen alle steder utenom der den skal ligge, legger kasserollene i feil hylle - alltid, slipper fra seg tøyet sitt der man tar det av, ligger for mye på sofa, gjør for lite, klager for mye, sier for lite, forventer for mye osv. osv.

Ungene dine, som trolig er de du elsker mest av alt på denne jord;
Skriker og er for høylytt, surker og klager, spiser ikke opp etter seg, har ikke blitt renslig enda de er passert tre år, kommer inn og knør på deg om natta, labber inn med skitne sko, vasker seg ikke godt nok på hendene tross i at de har passert fire år, er for lite selvstendig, krangler, sloss, er for engasjert i lek, er for passiv, er for ivrig og slik kunne man fortsatt.

Kollegaen din;
For lite opptatt av jobben sin og for mye av å snakke, eller enda verre - for mye opptatt med jobben og for lite med å snakke med deg, for fokusert og konsentrert, for lite engasjert, for treg, alt for rask, slarver for mye - med andre enn deg, mye ord og lite handling, skryter osv. osv.

Naboen;
Kunne kledd seg annerledes, håret var for langt - og i alle fall for ustelt, er for lat eller alt for pågående, maser eller orker ikke å hilse på en stakkar, skryter og er selvgod...

Tilfeldige herr hansen;
Han var i alle fall for opptatt med å se i marka enn å kjøre bilen, mens frk fryd var for opptatt med å jabbe med en bekjent enn å gi kunden service, kule Lars pumper jern - men makter sikkert ikke å holde ut spesielt lenge om man tok han med i vedskogen...

Det snodige er -
Man hører ikke rare greien som skulle tilsi at det er noe å sette fingeren på ved en selv, av en eller annen grunn...

Vi er alle mennesker, noen er voksne og andre er barn. Vi har alle våre gode og mindre gode sider og styrker - for barna er det stort sett gode sider, som det er opp til oss å gjøre det vi kan for at det skal fortsette å være - gode og positive sider.

Det er bedrøvelig og nedtrykkende, når man suger til seg denne formen for observasjoner av andre mennesker og ting - og det gjør noe med en.
Som jeg sa er vi alle mennesker, det innebærer også at vi alle fra tid til annen trolig vil si noe om ett eller annet, en eller annen som nevnt over - og om vi er observant nok vil vi kunne ta oss selv i at vi gjør akkurat det.

Likevel -
Det er noe med at vi alle gjør det fra tid til annen, kan ta oss i det - og prøve å være bevisst på ikke å gjøre det igjen... inntil neste gang vi tar oss i det...
En annen sak er det om man hele tiden går rundt og nærmest har det som en del av en livsstil, å snakke andre mennesker og ting ned. Jeg kan ta meg selv i at jeg begynner å søke etter motsvar, søke etter respons på slik omtale... det er også en rar opplevelse...

Et godt eksempel er ekser, for de av oss som måtte ha en eks eller flere på lur... Med eks mener jeg ikke et tilfeldig møte man har hatt, et par dater eller så - jeg mener personer man har vært sammen med over tid, gjerne år...

Har du noen gang tenkt over hvor lett det er å snakke disse ned i etterkant?
Han var ikke helt stueren forstår du...
Hun var veldig sjalu, rett slitsom...
Henne, nei du forstår at hun hadde så mange rare greier med seg at det var ikke holdbart...
Han likte ikke at jeg var ute på byen med venner, det går bare ikke an...
Han var snill, men han fulgte med meg overalt...
Hun gjorde så mye rart...
Han sa så mye rart...
Hun var et troll, hun skulle bestemme alt...

Har du noen gang tenkt over at du valgte å være sammen med denne eksen, og da over lang tid - år husker du??
Det kan da ikke ha vært bare negative greier med vedkommende, da hadde du vel ikke orket å være med denne i årevis?
Det har da vært noe som i første omgang bragte dere sammen, og videre holdt dere sammen ei tid?

Min kone er ei veldig fin jente, og klok har det vist seg.
Da vi ble kjent med hverandre og snakket om alle mulige ting (vi gjør det fortsatt altså), spurte hun ved en anledning om jeg har et godt forhold til eksen min... Jaaaa, jeg har ikke noe å si på det svarte jeg (cirka).
Bra sa hun, du har jo vært sammen med henne over tid - da må hun være ei ålreit jente. Videre understreket hun at jeg har blitt formet mot den jeg er i dag også gjennom årene med min eks - noe vi skal være i alle fall dels takknemlig for...
... Joda, du hører det...

Oppsummert;
Det snakkes veldig lettvint rundt oss om andre mennesker som er eller gjør, sier, har eller ikke har, skulle hatt osv... til hvilken grunn?
Vi har som voksne mennesker et ansvar for de små som vokser opp - lære de gode vaner, holdninger og folkeskikk.
Vi har også et ansvar som voksne mennesker, til å si stopp om vi opplever en overdreven kritikk av andre - om vi rett og slett ikke våger eller har en annen grunn til ikke å si stopp, kan vi i det minste gi svar som sender signaler om at vi ikke er interessert i denne måten å omtale andre mennesker og ting på... type kontra svar...

NRK har tatt seg til rette, de har plukket flagget vårt fra hverandre

http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_flagg

Nettopp har vi feiret vår egen grunnlovsdag, på en måte som bare vi nordmenn kan gjøre - med et engasjement og følelser vi nordmenn er verdenskjent for.

17 mai er en stor dag, en viktig og seriøs dag for oss. Vi nordmenn er livlige og spøkefulle folk, vi kan tulle med alt fra vugge til grav - nesten alt...
17 mai, flagget vårt, nasjonalsang og det som hører 17 mai til tuller vi ikke med - sånn er det.

Lillemor vår har øvd på nasjonalsangen i barnehagen, og tydeligvis er det et knippe jenter der som har fått det for seg at det er morsomt å tulle litt med hva man synger. Jeg har forsøkt å forklare vår lille at man tuller ikke med nasjonalsangen, folk blir lei seg om man gjør det. Jeg har forsøkt å lære henne at man behandler flagget med respekt - det skal ikke peke ned mot bakken, man skal ikke leke med det og man skal absolutt ikke kaste det i fra seg.
Vi har i Norge regler for hvordan man behandler flagget, så seriøst ser vi på flagget vårt;
Flagget skal opp til ei gitt tid og det skal ned til ei gitt tid, det skal ikke sope i bakken og det skal ikke brennes. Flagget skal behandles på sånn og så måte - i det hele tatt, vi er nøye med flagget vårt.
Jeg har ikke funnet noe som tillater eller begrenser omgjøring av flagget vårt - verken symboler eller farger. Kan hende er det en grunn til det, kan hende skal man ikke ha behov for å si noe om det?
Vi har verdens vakreste flagg tenker jeg, og i det vi begynner å gjøre om på flagget er det ikke lenger vårt flagg - ergo hvorfor man ikke har noe om dette i flaggreglene.

For bare halv annen uke siden da vi flagget for frigjøringsdagen snakket lillemor og meg også om flagget, betydningen av å ha et eget flagg - verdien i å være et fritt og selvstendig land, med egne lover og regler under frihet. Lillemor lyttet ivrig og har spurt masse spørsmål om krig, frigjøring, fred, 17 mai...

Jeg selv kan forsiktig innrømme at jeg har en tendens til å bli både rørt og sånn høvelig på grinern 17 mai, og det opptil flere ganger i løpet av dagen...
Når nasjonalsangen spilles på NRK og i skolegården, når 17 mai toget starter og gå, når flagget festes på balkongen om morningen... i det hele tatt... da er det best jeg slipper å snakke, for da sitter poteten i halsen og vinden i øynene.

I fjor var jeg heldig og fikk besøke stortinget sammen med en flott gjeng fra norsk sykepleierforbund. Vi vandret rundt og fikk se forskjellige utkast til det flagget vi har i dag.

På wikipedia kan man lese om flaggets historie - visste du at det var litt av en prosess før vi endte opp med nettopp det flagget vi har i dag?
Det ene var at man hadde utkast etter utkast, før et lovforslag basert på Meltzers utkast ble enstemmig vedtatt av Lagtinget 16. mai 1821. (Flagget vårt nærmer seg altså 200 år).
Det andre er at det skulle masse vurderinger, godkjenninger, endringer, tillatelser osv til før man endelig fikk godkjent og tatt i bruk flagget. Først så sent som ved unionsoppløsningen i 1905 ble flagget vårt tatt i bruk slik det er i bruk i dag.

Politikk er mye galskap, lureri, spill og taktikk - det er også ganske spennende om man følger litt med.
Det politiske partiet Venstre for eksempel, har en del rart for seg - det er ikke til å putte under en stol. Samtidig har partiet en del gode ting de står for også. For eksempel for flagget vårt sin del er det en kjekk ting og vite, at det rene flagg - som jeg forstår i hovedsak innebærer et eget norskt flagg - en gang var en merkesak for partiet Venstre... visste du det?

Nå har vi nådd år 2015, og vi opplever altså at rikskanalen vår får seg til å forkaste (allerede i fjor ved grunnlovsjubileet) det flagget som før vi fikk det i bruk har vært gjennom en årelang prosess med tanke på både farger og symbol, et flagg som er framkjempet og liketil har vært en hjertesak i partipolitikken.

Flagget vårt er ikke tilfeldig, verken fargene eller det blå korset i midten - det er noe som er vel gjennomtenkt og ivaretatt - både i forhold til hvem vi var som nasjon da flagget ble til, og historien vår.
NRK har tatt seg til rette, de har plukket flagget vårt fra hverandre - symbolet i flagget er borte og liketil fargene har de snudd på hode.

Selv kommenterer NRK sin handling på denne måten:
"Derimot er det Norges røde, hvite og blå flagg i en ny vri."

Jeg undrer meg på, hvem er det som har bedt om en ny vri på flagget?
Og jeg undrer meg på, hvem er det som har gitt tillatelse til å lage en ny vri på flagget?
Hvem er det som har ansvar for å følge opp denne misbruken, denne vanskjøttingen av flagget vårt?

Etter år på å ende opp med det flagget vi kjenner, har NRK klart å gi flagget en ny vri over natten - og i skammens navn velger de å gjøre den vrien til en kopi av flagget til ett av verdens største diktatoriske land?!


NRK er vår rikskanal, Norges rikskanal.
Jeg betaler lisens til tv-kanalen, en lisens som blir surere og surere.
Det er slik fatt, at jeg som lisensbetaler har mistet min tillit til statskanalen gjennom gjentatte vurderinger og handlinger her hjemme, samt hva og hvordan man formidler utenriks saker - og nå altså at de herper det kjæreste nasjonalsymbolet vi har.

det er ved å være sammen at jeg vokser annet enn bare i livvidden

Sola, er du glad i sol..?

Sola er der alltid, noen ganger vanskeligere å få øye på enn andre ganger.
Om natten ser vi den ikke i det hele tatt, eller det vil si - vi i nord er heldige som kan se sola døgnet rundt en periode av året, samtidig finnes det en annen periode av året da vi ikke ser sola i det hele tatt... men vi vet at den er der, og når vi ser den igjen er det klart for stor fest.

Sola er flott, den lyser opp og den gir deilig varme. Når den ligger bak et solid skylag en kald sommerdag i nord varmer den riktig nok ikke så alvorlig mye, men inni mellom når den titter fram nyter vi varmen av den alt hva vi klarer.

Sola gir næring og gjør nytte for seg, deilig D-vitamin til bruk for kroppen kommer fra sola.
For noen er det nødvendig eller bare fristende med tilskudd utenom naturlig sol for å få dekket dette behovet, spesielt for oss i nord som mangler tilgang på sol store deler av året er det ålreit med mulighet for vitamintilskudd.
Jeg for min del har ikke verken behov for eller orker å ta noe tilskudd, det jeg får naturlig gjennom mat er det jeg lever på - mens jeg venter på sola.

For mye sol kan være skadelig, vi vet at det å slikke sol i store mengder kan gi alvorlige brannskader og til og med kreft - for mye sol om gangen eller i perioder er rett og slett ikke å anbefale. Det vil igjen si at sol er både sunt og godt, men man må ikke overdrive solingen - da kan det fort gå galt og det kan liketil hende at man ikke kan oppholde seg i solen mer.
Noen mennesker tåler ikke sol, andre mennesker liker faktisk ikke sol, enda noen andre foretrekker måneskinnet framfor sola.
I perioder kan man registrere en slags galskap til konkurranse om hvor i landet det er, hvem som har, mest sol. Det skrytes av soldager spesielt om våren, skryt i bokstaver og skryt i bilder - for riktig og fortelle de som enda ikke får oppleve sola, i alle fall varmen av den, at man selv har rikelig.


Vet du -
Konemor er mi sol, mitt solskinn - og nå kjennes det ut som om vi har vært gjennom ei mørketid. Heldigvis for min del nærmer det seg at sola skal titte fram bak toppene igjen, jeg ser en ende i tunnelen og jeg gleder meg masse til jeg endelig ser sola igjen - da blir det fest i Dilling.

Som sola lyser opp og gir deilig varme, lyser konemor opp med sitt glade og behagelige vesen - at hun varmer og at det de siste månedene har vært å nyte varmen når sola har tittet fram mellom skyene er ikke til å stikke under en stol.

Som sola gir næring og helse, gjør konemor det også.
Det er ved å være sammen at vi blir komplette, det er ved å være sammen at jeg vokser annet enn bare i livvidden, det er ved å være sammen at jeg kjenner jeg er på rett planet, at velværet er på topp og det er ved å være sammen vi er fullkommen som familie.

Jeg sa i sta at det finnes vitamintilskudd dersom man får for lite sol, jeg sa også at jeg ikke tar noen form for D-vitamintilskudd - jeg venter på sola.
Du kan si det på den måten (som hun sa kjerringa) jeg tar ikke noe vitamintilskudd når det kommer til fravær av konemor-sola heller... det går i hva man kan ta til seg gjennom det man tygger i seg - og er vel i stor grad årsaken til at livvidden har beveget seg utover og innover disse månedene.

For mye sol kan være skadelig...
Nå er det ikke akkurat slik at jeg får for mye av konemor, verken når det kommer til ren slikking av sol eller bare tilstedeværelsen av sola.
Det er likevel slik dere, at likeledes som man må passe på å ta pauser fra å slikke sol på stranda - trenger vi og gi oss selv alene tid, skape rom for å gjøre andre ting. Nå har vi riktig nok hatt en lang pause disse månedene med både ut og inn av skylag og mørketid - og det kan da umulig være noe poeng i og fortsette med.
Jeg må bare erkjenne det, at likeledes som jeg gjerne sitter en hel dag ute i solveggen om jeg har anledning til det, nyter jeg best tiden når vi er sammen konemor og jeg - jeg er ikke flink til å besørge alenetid... jeg er faktisk noe i tvil på hvor vidt det er sååååå nødvendig for min del med denne alenetiden... fra akkurat henne...

Sola er til allmenn nytelse og behag, og det skrytes som jeg sa over av hvem som har mest sol og sterkest sol. Sola mi er så absolutt også til glede for de hun er sammen med - hun er snill og hyggelig, morsom og vennlig... hun er god og behagelig å være sammen med - når kvelden kommer går denne sola ned i vest hos meg...

Om det er klar himmel, litt lettskyet eller overskyet - så lenge det er rolig og behagelig temperatur er jeg helt fornøyd med å nyte solskinnet, og jeg nyter gjerne en dag her og der med ekstra sterk sol og varme.

Alkoholen gjør noe med hvordan vi tenker og hvordan vi handler, sånn er det.

http://minagerhardsen.blogg.no/1431250113_misforsttt_moralfrykt.html


Jeg har fra tid til annen hatt en opplevelse av at jeg er en moralpreker, at jeg har lagt brems på familie, venner og kollegaer i tilfeller der jeg selv har valgt enten ikke å drikke eller har sagt at jeg ikke synes det er ålreit at man drikker mens barn er til stede.
Om jeg ikke har opplevd meg selv som brems, har jeg i noen situasjoner sittet med en opplevelse av at jeg i alle fall er i overkant trangsynt.

Dette med alkohol er etter alt å dømme en sensitiv greie, både for de som drikker og for de som velger å la være - hvorfor?

Gerhardsen sier noe om at alkoholdebatten er viktig fordi den berører andre enn de som drikker selv, jeg tror hun har slått en innertier med denne påstanden.
Jeg tror ikke alle personer som drikker alkohol er klar over eller klarer å se endringer hos en selv etter bare en øl eller et glass med vin.
Heller ikke tror jeg personer rundt som er vant til å overvære kjæreste, søster, bror, venn, kollega eller andre med en eller to enheter innabords ser - eller i alle fall er bevisst på - endringer ved personen etter kun en enhet.
Det er uvesentlig om inntaket kommer i sammenheng med et deilig måltid, en festmarkering eller i ren sosial sammenheng - når man drikker kommer forskjellen fram.

Endringer i væremåte er det de aller fleste forbinder med hvorfor man skal eller ikke skal drikke eksempelvis sammen med barn, med endret væremåte tenker man ofte på endret personlighet.
I tillegg til endret personlighet har man endret tonefall, volum, måten man prater på kan endre seg, kroppsspråket kan endre seg, øynene kan oppføre seg annerledes, noen ler mer, noen ler mindre, noen prater betydelig mer etter en til to enheter, noen prater mindre, noen blir bøllete, noen blir slitsomme, noen blir morsomme... osv.

Her er det jeg mener med at alkohol er en sensitiv greie -
For den som påpeker disse tingene og evt. gjør valg om avhold eller totalavhold på bakgrunn av disse kan det fort bli til at man opplever behov for å forsvare de tanker, meninger og holdninger man har samt hva man gjør / ikke gjør.
For den som ikke ser at rekken over er verken en problematisk eller utfordrende kan det fort bli til at man opplever behov for å forsvare nettopp det, at man ikke har et alkoholproblem, en personlighetsendring eller endrer på noe annet, og ikke minst opplever noen derfor å forsvare inntak av alkohol sammen med barn.
Dette er sensitivt, det er to helt forskjellige ståsteder hva sterke holdninger og alkoholmoral angår - og enda viktigere, det er to helt forskjellige utgangspunkt for hva et barn har godt av i denne sammenhengen og ikke.

Barn senser betydelig mer enn det voksne gjør, det må vi være klar over.
Jeg for min del senser trolig også betydelig mer enn mange rundt meg når det kommer til endringer ved inntak av alkohol. Dels fordi jeg har vokst opp med usunn bruk av alkohol, reaksjoner ved bruk hos personer som har inntatt alkohol, og dels fordi jeg er en person som går med følere ute og senser fort og mye av relasjoner og stemninger rundt meg.

Nettopp tenker du kan hende veldig raskt nå, du har en trasig erfaring med alkohol fra du var barn og nå farger det selvfølgelig holdninger og føringer som voksen.
Kan hende har du også forståelse for min måte både å tenke og reagere på i forhold til alkohol, samtidig som du tenker at jeg da må forstå at ikke alle voksne er like - noen kan faktisk kose seg på en klok måte?

Jeg er klar over at vi ikke er like og jeg har ikke noe i mot at folk nyter alkohol på klokelig vis, verken til mat eller i sosialt lag. Jeg selv kan godt også nyte vin til god mat eller i sosialt lag - om jeg har lyst og det ellers passer for meg.
Mange ganger har jeg vært den som har drukket alkoholfritt, mens kollegaer, venner eller familie har drukket alkohol.
Jeg velger oftest brus i stedet for alkohol, blant annet fordi jeg synes brus smaker ti ganger bedre.
Stort sett er det ikke noe greie, noen ganger der i mot har jeg opplevd pågang fra folk rundt til å drikke... bare litt... og spørsmål om hvorfor ikke.
Det at man plutselig befinner seg i en situasjon der man nærmest skal svare for hvorfor man ikke drikker alkohol, eller at man på tross av flere nei takk fortsatt får spørsmål om og utsagn om bare et glass, vekker en stahet og irritasjon i meg - og jeg bestemmer meg for at jeg i alle fall ikke skal drikke.

Stordrikkere har en utfordring og er en utfordring, men de står ikke for stordelen av problemene eller dårlige opplevelser ved observert alkoholbruk.
Stordrikkere sitter stort sett for seg selv og drikker, eller sammen med et lite knippe mennesker - i et hus for seg selv eller en leilighet der det ikke er barn til stede.

De fleste samfunnsmessige problemene i forbindelse med alkohol kommer av folk som går for å ha et regulert forhold til alkohol - ute på byen og i de tusen hjem blant folk flest.
Alkoholen gjør noe med hvordan vi tenker og hvordan vi handler, sånn er det.
Gerhardsen sier at alkoholbruk er en av våre største utfordringer, og hun ramser opp en rekke statistikker - interessante og skumle, videre understreker hun at alkoholbruk derfor ikke er en ren privatsak... og jeg er helt enig med henne.

Det er bra at Støre tok opp dette temaet i sin tale, samtidig er det pinlig at ungdomspartiet AUF sin representant Tharaldsen ikke evner å forstå hva hans leder sier - som selv tilhører en aldersgruppe der så kalt normal forbruk av alkohol er relativt høy sammen med uheldige statistikker som følge av alkoholbruken.

Ungdomspartiet AUF sin representant viser at han har betydelig å gå på hva kunnskap og modenhet mellom ørene angår...

Om du forsømmer dine plikter får det konsekvenser

http://www.lommelegen.no/artikkel/når-er-du-syk-til-å-jobbe


Sykdom handler om så mangt, at man fysisk evner å komme seg til jobben og inn på kontoret eller i avdelingen er ikke det samme som at man burde være der.
Det er ganske forunderlig egentlig synes jeg, at en lege med den viten og erfaring man skulle forvente en lege har - ser så tilsynelatende lett og fysisk på sykdom.

Det skulle være ganske opplagt at en person med influensa, en alvorlig sykdom eller infeksjon, feber og lignende ikke stiller på jobb - eller forventes i aktivitet på jobb, da man vil utgjøre en smitterisiko for andre samt / evt forverre egen situasjon.
På den annen side, og ut fra hva man tidvis kan lese skriverier om, snakkes det om å bryte i seg paracet og evt. annen febernedsettende / smertestillende med den tanken at heller ikke influensa er grunn nok til å være hjemme.

Jeg er så absolutt for aktivitet relatert til jobben når man er sykemeldt, så fremt det er forenlig med at man får en gevinst - en utvikling til det bedre av det.
At man der i mot skal forventes inn på jobb nærmest uansett grunn til fravær, en holdning vi stadig kommer nærmere - det finner jeg ikke bare feil i forhold til folks helse, jeg finner det også uetisk og uforsvarlig.

Når jeg sier jeg er for aktivitet relatert til jobb ved sykemelding kan man allerede høre min motstand til at det skal være et krav, en allmen forventning og nærmest et ja eller nei til om man har rett på sykelønn mens man er syk.

Aktivitetsplikt, bare smak litt på det ordet - plikt, hva sier det deg?
Plikt er noe som forventes, som kreves av en, noe man må - og som skaper konsekvenser ofte som svir dersom man ikke overholder denne.

Eksempel på plikter;
Trafikkregler, overholdelse av diverse avtaler, ivaretakelse av noe så enkelt som hjem og familie...
Om du bryter trafikkreglene og i beste fall blir stoppet av UP får det konsekvenser i form av bøter eller inndragelse av førerkort. Om du forsømmer dine plikter overfor ektefelle og / eller barn (spesielt over tid) får det konsekvenser i form av ufred og kan hende oppbrudd i hjemmet, barnevern med mer.

Om man forsømmer sin aktivitetsplikt i forhold til sykemelding vil det få konsekvenser for en stakkar, bortfall av sykepenger - noe vi vet vil svi, spesielt med tanke på at folk flest har både hus, bil og andre utgifter som koster mynt.
Nettopp det at konsekvensene ved brudd på aktivitetsplikten er så alvorlige, økonomiske men og helsemessige dersom folk presser seg til en aktivitet de helst skulle unngått, mener jeg man må være våken og edruelig i håndteringen av den sykemeldte - av arbeidstaker, ressursene i norsk arbeidsliv.

1. Blir jeg raskere frisk av å være hjemme?
2. Er jeg smittsom? 
3. Kan jeg utføre de fleste av de ordinære arbeidsoppgavene mine nå? 
4. Kan jeg gjøre arbeidsoppgavene mine helt eller delvis?
5. Kan jeg  gjøre noe annet på jobb etter samtale med sjefen? 

Olafssons fem kontrollspørsmål ved sykdom, spørsmål han tenker det er viktig at jeg spør meg selv før jeg velger faktisk, å være hjemme fra jobb.

Hva med følgende spørsmål:

- Blir min egen situasjon / helse slik den er nå bedre eller verre av å gå på jobb?
- Kan jeg jobbe alternativt, er det eksempelvis mulig for meg å jobbe hjemmefra?
- Er det aktiviteter utenom jobb som kan være aktuelle / hensiktsmessig for meg å binde meg opp mot mens jeg er sykemeldt?

Dersom det å fysisk oppholde seg på jobben gjør en sliten, stressa, provoserer fram symptomer - skal man da kreves inn på jobb om det så er for å koke kaffe, for ikke å miste sykepengene sine?
Det er mange arbeidstakere som i forbindelse med sykemelding ofte er veldig sliten i tillegg til sykdom, for sikkerhets skyld også kan hende som utløsende faktor for sykemelding. For disse personene vil det å kreve nærhet til jobb ytterligere forsterke opplevelsen av utmattelse, stress både fysisk og psykisk, belastning, smerter, uro, søvnvansker...

For mange kronikere rundt om i dette landet er muligheten til å jobbe hjemmefra noen dager avgjørende for om jeg kan jobbe eller ikke, det finnes personer som ved denne muligheten for alternativ jobbing ikke har fravær - samtidig som personer i samme type jobb har betydelig fravær nettopp fordi man forventes inn til kontoret og i fysisk nærvær til selve jobben.

For noen kan det være hensiktsmessig at man har noe som binder en til å stå opp om morgenen, noe som skaper visse forventninger om så bare for noen timer av dagen, men må det nødvendigvis være den ordinære jobben i alle perioder av livet - kan det være at man i en sykeperiode vil ha gevinst av å binde seg til noe annet, eksempelvis fysisk aktivitet?

Ja det er noen som i lengden tjener på aktivitet relatert til jobb ved sykemelding, men det er langt fra alle.
Jeg tenker det må forventes at leger og / eller psykologer bruker den kunnskapen de har både gjennom utdanning og erfaring, til å sortere ut på en konstruktiv og klok måte hvem som skal forventes inn i aktivitet til jobb og hvem som skal få lov til å være fraværende.

Det er hensiktsmessig tenker jeg, at en rekke personer som går hjemme over lang tid eksempelvis på bakgrunn av lettere psykiske lidelser forventes i aktivitet.
Jeg tror jobbrelatert aktivitet kan hindre at lidelsen utvikler seg og setter seg, man kan muligens forebygge ytterligere samfunnsmessige belastninger ved å være mer tydelig i forventninger til denne gruppen.
Samtidig er det galskap å forvente aktivitet blant de som bærer på tyngre psykiske lidelser, og det er trolig for sent å forvente aktivitet blant de som har gått hjemme med lettere psykisk lidelse så lenge at det har riktig får satt seg.

Det er også hensiktsmessig tenker jeg, at personer som går hjemme etter planlagte og ukompliserte operasjoner kan stille på jobb til en eller annen form for aktivitet om ikke smertene jager de eller det kan komplisere tilheling.
Samtidig er det galskap å forvente det samme av de som har vært inne til større, mer kompliserte operasjoner.

Til oppsummering;
Jeg har stor tro på arbeidsrelatert aktivitet i de situasjoner det er hensiktsmessig, samtidig har jeg sett eksempler på at aktivitetsplikten i seg selv blir det som driver og ikke bakgrunnen for at man skal være i jobbrelatert aktivitet - noe som ofte gjør ting verre for arbeidstaker.
Dessuten tenker jeg det vil være hensiktsmessig å se på begrepsbruken, aktivitetsplikt som helt klart er et destruktivt ord - et ord som skaper motstand bare ved å ta det på leppene sine.

Har du tenkt over hvor mange bilder du har av barnet ditt på nettet?

http://www.nrk.no/norge/mener-norske-foreldre-er-naive-1.12359822


"– Hvis de ikke lager sitt eget overgrepsmateriale med nye overgrep mot nye barn, så kan de gå ut på internett og finne eksisterende bilder og låne ansikter."

Pedofile er syke mennesker med syke behov og handlinger.
Seksualdriften er som vi vet veldig sterk i oss mennesker, jeg har derfor ingen tro på at pedofile klarer å styre sin begeistring for barn ... i alle fall ikke over så veldig lang tid.

Det er kun tre ting som fungerer på disse menneskene, når det kommer til å unngå seksuelle forbrytelser mot barn - det er nemlig det som er saken, seksuelle forbrytelser;

Man kan bure pedofile mennesker inne, i alle fall låse de inne - for evig og alltid.
Dette oppleves veldig umenneskelig og grusomt, man kan da ikke låse inn mennesker på livstid - man har da visse rettigheter.
Ja, og det samme har barna - men de blir ikke hørt, fordi vi skal ivareta voksne menneskers rett til å gå fritt omkring... som tidløse bomber til de sprenger i nærheten av små barn.

Man kan kasterere de som har fått påvist at de er pedofile. Personer som har begått overgrep mot barn kan rett og slett kastereres, først som sist - så unngår man at de begår samme forbrytelse igjen. Dette er noe man bare ikke gjør, man kan rett og slett ikke ta fra folk evnen og muligheten til å ha et seksualliv - alle mennesker har rett på et seksualliv.
Nei, alle mennesker skal faktisk ikke ha rett på et seksualliv - ikke når det innebærer at man for å få dette seksuallivet skal begå forbrytelser mot små barn.

Man kan fotfølge den pedofile, som longsemann sier - 24-7, 100%.
Dette er veldig tidkrevende, ressurskrevende og slitsomt - og jeg tror vi ville hatt problemer med å finne tak på noen som i det hele tatt var villig til å påta seg oppgaven.

Vi har problemer med å låse inn folk allerede som det er i dag, og det er trolig ikke den beste løsningen i denne sammenhengen heller. Jeg tenker det er lettere å gå god for at alle mennesker har rett til både frisk luft og å vandre fritt omkring.

Jeg har der i mot ingen problemer med å gå inn for kasterering av denne gruppen mennesker. Vi har sett på katter og hunder og vet at det funker, og jeg mener faktisk at hensynet til barna våre veier langt mer enn at pedofile skal ha rett til ereksjon og kos... sånn er det.

Behandling av pedofile, om det er mens de soner eller i andre sammenhenger - jeg har ingen som helst tro, ingen som helst, på at en pedofil slutter å være pedofil.
Det jeg der i mot tror er at dersom man ikke kastererer en pedofil, eller fotfølger denne konstant, så vil det være snakk om tid før evt. nye overgrep skjer.

Mange pedofile er helt sikkert i utgangspunktet ålreite mennesker så lenge det ikke dreier seg om den seksuelle legningen, noe som skulle tilsi at man ved å fjerne det ene som er forkastelig på absolutt alle områder faktisk kunne gi vedkommende en sjanse til et ålreit liv.

Så til linken øverst;

Jeg bare spør -
Er du klar over risikoen du utsetter barnet ditt for ved å legge ut bilder av det på nettet?
Har du tenkt over hvor mange bilder du har av barnet ditt på nettet?

Jeg bare sier det -
Om mitt barn hadde dukket opp i en pervers bildesamling, da tror jeg jammen jeg hadde hatt liten impulskontroll.
Jeg er meget tydelig, streng og kritisk til hvilke bilder og hvor mange bilder som legges ut av mine barn.

Til sist -
Det er ikke tillatt, det er faktisk forbudt ved lov, å legge ut bilder av andre - innkludert andres barn - på nett uten å spørre vedkommende / foresatte først.