En romjulsdag, eller en romjuls ettermiddag for snart ti år siden suste jeg og kjæresten min for første gang sammen opp bakken til mine svigerforeldres hus.
Inne i huset ventet min svigermor og svigerfar på at vi skulle komme, og nervøs aldri så mye - jeg skulle for første gang få møte foreldrene, opphavet til den aller fineste jenta man kan tenke seg.
Kjæresten min hadde vært i telefonen med mamman sin i forkant, og blant annet kommet med middagsønske for denne fine romjulsdagen - lettsaltet uer... Ikke det mest kjente til romjulsmiddag, heller ikke det man først ville gjettet på - men så absolutt noe av det beste man kunne få. Min svigermor som må sies å være en mer enn stabil kokk, hadde da lagd det mest deilige uermåltidet man kan tenke seg - med uer, potet, gulrotstuing og eggesmør. Hærlighet sier jeg bare, jeg kan enda kjenne smaken av dette måltidet når jeg lukker øynene, og det hender fortsatt jeg angrer på at jeg ikke spiste mer enn en porsjon den dagen... forferdelig med sånne beskjedenheter som stikker seg fram fra tid til annen.
Min egen mamma hadde dødd knappe to år før jeg ble kjent med min svigermor, noe min svigermor syntes var helt forferdelig både for den unge mor mi og for oss som ble uten mor. Jeg har helt fra jeg ble kjent med min svigermor sittet med en opplevelse av å bli sett, bli ivaretatt, bli både likt og elsket på en måte som egentlig bare en mor kan gjøre - min svigermor er ikke en person som kan puttes inn i båsen svigermonstre, min svigermor tilhører kategorien mor med det som hører til under det begrepet.
Kjæresten min har gjennom årene sluppet kommentarer vi har ledd av, som <før hadde vi aldri en enkel middag som kjøttpølser på hytta, men så kom du og fortalte mamma at du liker det og nå har vi det>, og <før hadde vi vanlig grøt som ikke var så tykk, mens vi nå får høre at hun var litt uheldig så grøten ble noe tykk - merkelig nok etter at du har fortalt hvor godt du liker tykk grøt>.
Min svigermor og svigersøster er egentlig to av samme sort, en jul fikk jeg den største grøtsleiven og en pose grøtris av de to i julegave - de klarte nesten ikke vente på at jeg skulle åpne gaven, og ble gående og verke som to småunger til gaven ble åpnet og de holdt på å le seg ihjel...
Når vi har kommet på besøk hjem til min svigermor, har hun stått i vinduet en time og speidet etter oss, og selv det siste året hvor hun har hatt utfordringer med å gå både på gulv og i trapper har min svigermor pusket seg ned den lange trappen for å ta oss i mot på utetrappa.
Kjæresten min sier mye rart når vi er på besøk hjemme, hun har herjet med både meg og min svigermor og hun elsker å gi inntrykk av at hun styrer over meg... I starten satt min svigermor nesten lamslått når kjæresten min satte i gang, med et usikkert og nesten fortvilet uttrykk i øynene som undret seg på om det virkelig kunne være tilfelle at hun oppførte seg slik. Etter hvert har hun forstått at vi har det veldig godt sammen og det lillejenta hennes lirer av seg er rent tøv, noe som har bragt glede og smil i det samme ansiktet som først var preget av spørsmål og småfortvilelse.
Vi har delt massevis av spaserturer sammen med min svigermor innover dalen nært der svigermor har vokst opp, med tilhørende fortellinger fra hun var liten og ikke minst fra kjæresten min var liten.
Lillejulaften har min svigermor stått på kjøkkenet, hentet og ordnet i stand irish coffe til oss, før hun de siste årene har hentet og ordnet i stand for kjæresten min å lage det.
1 juledagsmiddag satt i stand av, og etter hvert redigert av, min svigermor.
Tilfeldigheter er et helt ukjent begrep - Pådekking av bord er gjennomtenkt, serveringsgreiene er gjennomtenkt, at hvert middagsmåltid gjennm året har flere typer grønnsaker er gjennomtenkt - og liketil den tykke grøten som dukket opp etter min inntreden i familien tviler jeg sterkt på er tilfeldig.
Vi har vært på ferie og opplevd at min svigermor har vært på nippe til å sende helikopter etter oss når ting ikke har gått som planlagt og hun har følt smertelig med oss.
Ungene har vært fylt med både kjærlighet, undringer og beundringer ovenfor sin bestemor med den absolutte gjensidighet. Lillemann har sittet på kjøkkenbordet som liten tass mens min svigermor har bakt brød på samme bordet, noe ingen har trengt å tenke tanken på verken før eller etter. Lillemann har og i undringens navn delvis slått fast og delvis lurt på hvorfor bestemor er gammel på den ene siden i ansiktet sitt...
Jeg har opplevd min svigermor leende og jeg har opplevd henne fornærmet, jeg har opplevd henne engstelig og jeg har opplevd henne trist - jeg har i realiteten opplevd henne som en hel person.., bort sett fra sint - jeg har aldri opplevd min svigermor sint...
På uvanlig vis til meg å være, har jeg helt fra første dagen vært avslappet og tilfreds sammen med min svigermor og svigerfamilie. Min svigermor har sammen med resten av gjengen hatt en egen evne til å få folk til å føle seg vel og tilpass rundt de, en egenskap noen - men langt fra alle har.
Å informere småsmurfene om at bestemor er veldig syk og kanskje kommer til å dø fra oss var vondt, å prate med de om at hun faktisk har dødd var ikke mindre vondt.
<Da har vi ingen bestemor mer> sa lillemor, før hun fortsatte med <vi har jo tante, hun er jo nesten bestemor>. Løsningsorientert, det er lillemora vår.
<Vi får jo gå i begravelsen>, det er vår ryddige og administrative lillemann på seks år.
<Nå er bestemor sammen med Toya, og da er jo Toya glad for hun ikke er alene mer>, det er den empatiske lillemora vår igjen det.
En menneskelig og allmen greie, likevel ikke noe jeg har for vane eller uvane å gjøre. Det har vært vondt å presentere tapet av bestemor for ungene, og det har vært vondt for egen del å ta inn over seg tapet av en elsket svigermor. Samtidig er det godt å kjenne den samme gråten, fordi den forteller meg at min svigermor var en spesiell person - og at ting ikke vil bli det samme uten henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar