Å se på andre mennesker som verdifulle - verdt respekt og ivaretakelse uansett hvem de er, hva de tjener, hvem de deler seng med, om de er kvinne eller mann, hvilken farge de har er for meg noe som skulle være en selvfølge...
Å bry seg om, forsvare og respektere en person man ser blir behandlet uriktig uansett hvem det måtte være - er en naturlig ting for meg...
Jeg setter umåtelig pris på å være den jeg er - jeg elsker konemor mi mer enn ord kan si, og heldige oss som har frihet til det i landet vi bor i.
Vi har de deiligste småsmurfer - mer verdifull enn noe annet, vi elsker de himmelhøyt og forsvarer de med nebb og klør om vi må.
Jeg har en jobb som er den aller beste - spennende, kjekk, utfordrende, lærerik, artig og jeg gjør mitt beste for å fylle de oppgaver jeg har.
Heldige meg har funnet en fantastisk flott menighet å gå i også - et sted som gir meg masse og god Åndelig føde, og jeg er velkommen der som den jeg er.
Det er et slag i magen å oppleve at man blir arrestert - bokstavlig eller verbalt - og utstøtt fra samfunn, menighet, kollegaer, venner og / eller familie på bakgrunn av at man står opp for noe man måtte tro på - eller rett og slett bare for å være den man er...
Jeg har opplevd at familie har snudd ryggen til meg, at venner har forkastet meg, at jeg har blitt utstøtt av menigheten jeg en gang tilhørte - fordi jeg er den jeg er...
Jeg har opplevd å ha en kollega gå til verbalt og psykisk angrep på meg fordi jeg elsker som jeg gjør, og jeg har opplevd at kollegaer ikke ønsker å samarbeide med meg fordi jeg ser noen bli behandlet uriktig og sier stopp...
Stahet er noe som preger meg, ei klok dame jeg kjenner bemerket en gang dette for meg - og ba meg om å bruke staheten på noe positivt.
Jeg har tatt til meg ordene - det hender jeg tyner meg selv for å gjøre det jeg opplever som rett - at jeg i etterkant kan si at jeg gjorde det er en veldig tilfredsstillende opplevelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar